Wikileaks jages fra server til server. Blant andre Library of Congress har blokkert nettsiden fra sitt nettverk. Myndighetene i USA advarer universitetsstudenter mot å søke på nettsiden. Sentrale politikere i USA mener at Wikileaks må defineres som en terrororganisasjon, med de rettslige konsekvenser det har. Andre mener at sjefredaktør Julian Assange bør tas av dage. Utenriksminister Hillary Clinton omtaler Wikileaks og Assange som en trussel, ikke bare mot USAs sikkerhet, men mot hele verden. Vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, trenger i en slik kontekst ikke si annet enn at han tar ”sterk avstand” fra Wikileaks’ publiseringer. Budskapet blir tydelig nok; han er på ”rett side”. Lojaliteten ligger fast. Hos hans overordnede i Washington.
Hva er det som skjer?
Wikileaks gjør i prinsippet ikke annet enn hva den tradisjonelle pressen skal gjøre som en sentral del av sin rolle som offentlig vaktbikkje. Motta informasjon fra kilder, undergi informasjonen redaksjonell vurdering og publisere det som etter en slik vurdering anses som relevant for offentligheten og forsvarlig med hensyn til eventuelle tredjepersoners rettigheter. Hovedforskjellen er omfanget og spesialiseringen.
Den tradisjonelle pressen publiserer daglig opplysninger som har vært stemplet ”fortrolig”, ”hemmelig” med videre i de arkivene de stammer fra. Det skjer også med hensyn til opplysninger som av vedkommende stat er stemplet ”hemmelig” av hensyn til ”rikets sikkerhet”. Det har imidlertid aldri vært og kan aldri være slik i et liberalt demokrati at staten ved forvaltningen har siste ord når det gjelder hvilke opplysninger som kan holdes skjult for offentligheten. Utgangspunktet er nettopp ytrings- og informasjonsfrihet. Dette kan ikke fravikes ved bruk av et stempel i statsforvaltningen – heller ikke om stempelet er i hånden på verdens mektigste leder. Våre myndigheter kan ganske enkelt ikke stemple seg fra offentlig innsyn i hvorledes de forvalter sin makt på våre vegne.
Lekkasjer via Wikileaks har hittil gitt offentligheten del i sannheten om uttallige løgner og til og med alvorlige, kriminelle handlinger utført både av private og av stater, blant annet våre nærmeste allierte . Vi har fått avslørt alt fra dødelig, kommersiell giftdumping, via fusk i klimaforskning til folkerettsstridig bruk av tortur i avhør av terrormistenkte. Er dette ulovlig å offentliggjøre? Selvsagt ikke. Ikke bare er det beskyttet av ytringsfriheten, befolkningen har krav på å få vite slikt.
De siste lekkasjene – populært døpt ”cablegate” – som blant annet omfatter en rekke fortrolige, skriftlige rapporter fra USAs ambassader til USAs utenriksdepartement, er av flere – herunder deler av norsk presse – omtalt som uinteressante. Underforstått; unødvendige, sett opp mot den skade de kan påføre diplomatisk kommunikasjon. At myndighetene ikke liker dette, kan man skjønne. Men at uavhengige kommentatorer, herunder akademikere og deler av pressen, kan få seg til å tenke slik, er forunderlig – og skremmende.
Å få innsyn i dokumenter som viser at USAs utenriksminister instruerer sine diplomater om å overvåke og samle inn sensitive personopplysninger om FNs generalsekretær, er vel av offentlig interesse? Å få innsyn i dokumenter som viser at Sveriges regjering var opptatt av at overvåkningssamarbeid i Sverige med USA skjedde uformelt, slik at man slapp å involvere Riksdagen, er vel av offentlig interesse? Listen kunne fortsettes.
Poenget er at selv om Wikileaks, som andre, kan komme til å offentliggjøre opplysninger som det faktisk er rettstridig å offentliggjøre, kan verken organisasjonen som sådan eller dens sjefredaktør, stemples som ”ulovlig”, ”kriminell”, ”terrorvirksomhet” eller annet. Like lite som det kan gjøres med den tradisjonelle presse, selv om den fra tid til annen har begått og kommer til å begå rettslige overtramp. Å gjøre et medium som sådant ”ulovlig” er ren statlig sensur – og i seg selv i strid med grunnleggende menneskerettigheter.
Er det grunnlag for det, må det enkelte lands myndigheter rettsforfølge de eventuelle ulovlige publiseringene som har skjedd via Wikileaks, under Assanges redaksjonelle ansvar. Slik det gjøres overfor den tradisjonelle presse eller andre som beveger seg utenfor ytringsfrihetens beskyttelse.
Våre myndigheter i Norge burde derfor markere dette, ved å beklage Jonas Gahr Støres uttalelser om sterk avstandtagen til Wikileaks’ virksomhet. I stedet bør Jonas Gahr Støre offentlig ta ”sterk avtand” fra de myndigheter som tar til orde for å kneble Wikileaks og Assange.
Den utviklingen vi nå er vitner til viser i grunnen at våre vestlige myndigheter ikke er særlig mer begeistret for virkelig og reell opposisjon og informasjonsfrihet, enn for eksempel sine kinesiske motparter. De kan kanskje leve med den tradisjonelle, lokale pressen – hvor ”alle kjenner alle” og hvor pinlige avsløringer stort sett skjer spredt og i mer eller mindre kontrollerte former, og hvor de lett ”drukner” i havet av øvrig, intetsigende underholdningsjournalistikk.
Men når de konfronteres av en fullstendig uavhengig, nettbasert global organisasjon som leverer ”hard core” informasjon om hva myndighetene bedriver over en ellers sløv befolknings hoder, men på deres vegne, bak lukkede dører, blir det tydeligvis for mye av det gode. At noen av informasjonsfrihetens sanne bærere på denne måten blir forsøkt stemplet som folkefiender, sier alt.
Wikileaks er et av de klareste symptomene på at våre liberaldemokratiske institusjoner har sviktet – og våre myndigheters reaksjoner overfor symptomet bekrefter at tilstanden er kritisk.
Wikileaks er nemlig blant annet et resultat av den ekstreme økningen av kontroll- og overvåkningstiltak som er innført i vår del av verden de senere år. Varslere opplever det ikke lenger som trygt å kommunisere med tradisjonelle presseorganer via tradisjonelle kommunikasjonslinjer. Til det har myndighetenes kontroll med private kommunikasjonslinjer blitt for altomfattende. De søker den beskyttelsen som Wikileaks har kunne tilby dem.
Når myndighetene svarer med å ønske seg mer kontroll, gjøres vondt verre. Tilliten i samfunnet brytes ned. Det skapes en ”chilling efffect” på viljen til å kommunisere i opposisjon til den regjerende makten, og denne makten konsolideres.
Enda verre blir tillitsbruddet når vi – blant annet gjennom Wikileaks – får avsløringer som viser at kontrollen og overvåkningen også foregår langt utenfor det lovfestede, og dermed utenfor vår demokratiske kontroll.
Wikileaks bidrar til å snu denne utviklingen. Deres avsløringer av hvordan makten som våre folkevalgte representanter er gitt, faktisk utøves, skaper en ”chilling effect” den rette veien i et liberalt demokrati. Overfor de som skal stå til ansvar overfor oss: Våre myndigheter.
Hvis vi aksepterer at våre myndigheter fortsatt tror at de kan stemple seg vekk fra ansvar og demokratisk kontroll, og tillater at de angriper budbringeren og stempler denne som folkefiende, fortjener vi ikke bedre.
Selv vil jeg lansere Wikileaks som kandidat til neste års fredspris. Krig er ikke fred, undertrykkelse er ikke frihet – og å søke etter og dele sannheten er ikke terror, selv om sannheten av og til truer regjeringers politiske sikkerhet. Det er slik det skal være i et fungerende demokrati.