Det er grunn til å slå hardt ned på hatytringer hvor enn de fremsettes. Spesielt er sosiale medier og nettavisenes kommentarfelter kommet i forgrunnen, men kampen mot hatet må føres overalt, ikke minst gjelder det verbale diskriminerende og rasistiske ytringer i skolegården eller på arbeidsplassene
De finnes overalt, ikke minst på avisenes nettkommentarer, blogger og sosiale medier. Jeg snakker om haterne, rasistene og ogsåmisogynistene eller kvinnehaterne. For de som følger litte grann med på hva som rører seg på nettet, vil ikke ha unngått å ha lagt merke til alle de, i overveiende grad anonyme netthetsere og hatere, som lar folk de åpenbart ikke kan fordra, få unngjelde. Det siste og styggeste tilfellet til dags dato, er nettkommentarene om at flyktningene i Middelhavet like gjerne kunne drukne.
Haterne er mennesker som ideologisk sett befinner seg på den høyreradikale og høyreekstreme spekteret i politikken. Flere av disse uttrykker sin skuffelse over at Fremskrittspartiet i regjering har sviktet i innvandringspolitikken. De ønsker en hardere og mer uforsonlig linje og en stenging av grensene for ikke-vestlige/europeiske flyktninger og asylsøkere.
Haterne er opptatt av å ivareta og fremme idealet om den rene kultur, det vil si en kultur hvor det etnisk norske rendyrkes hva enn det måtte være. De idealiserer en monokulturell tilstand av kulturell konformitet og ensartethet. Fler- eller multikultur blir ansett som en vederstyggelighet og som en trussel mot bevaring av den kulturelle egenart.
De som blir tillagt for hat blir stigmatisert.Den stigmatisertes situasjon gir inntak til forståelse av forholdet til hva som er annerledes, om normalitetens grenseoppganger og om hva som er mulig å tolerere. Toleransens grenser er aldri faste og endelige, men relative og i stadig forandring. Hva som karakteriserer stigmatiseringens mekanismer synes imidlertid å ligge fast. Det er noen faste karakteristika som er universelt uavhengig av tid, rom og sted.
I korthet kan derfor stigmatisering avgrenses som at enkeltmennesker og grupper av mennesker tillegges negativt ladede egenskaper. I vestlig sivilisasjonshistorie er det mange eksempler på at sosiale og kulturelle kategorier har blitt gjenstand for stigmatiserende prosesser. I verste fall har stigmatiseringen og hatet i systematiske og institusjonaliserte former, ført til folkemord med det industrialiserte folkemordet, Holocaust og jødeutryddelsene som det verste eksempelet på hva hat kan føre til i moderne tid.
Det er grunn til å legge til at også andre kategorier ble gjenstand for nazistenes hatideologi som Romfolk, østeuropeere eller slavere, homoseksuelle og mennesker med psykiske og/eller fysiske handicap. Felles for alle som ble plassert i kategorien av üntermenschen var at de sto i veien for nazistenes realisering av forestillingen om den rene ariske eller germanske kultur.
Før nazistenes utryddelsespolitikk ble satt ut i livet, hadde det foregått en massiv kampanje fra nazistene i form av hatkampanjer, spesielt rettet mot jødene. Hatkampanjen i form av nazipropaganda skulle legitimere at overgrep, angrep og til slutt folkemord kunne gjennomføres. Det er viktig å huske på at tilvenningen til nazistenes skrekkvelde ikke minst var av språklig art i form av politisk propaganda, taler, pamfletter og oppslag på offentlige plasser om å holde seg unna jødiske butikker.
På bakgrunn av hva historien har lært oss, er det viktig å imøtekomme og slå hardt ned på enhver form for hatytring, hvor enn den måtte forekomme. Ord motiverer til handling og kan bidra til å legitimere de verste overgrep. Å si at flyktningene i middelhavet helst bør drukne eller at de ar parasitter og lykkejegere, inngår i en klassisk hatretorikk som nazistene i sin tid systematiserte, radikaliserte, institusjonaliserte med de forferdeligste konsekvenser.
