Den kroatiske forfatteren og samfunnsdebattanten Slavenka Drakulic har i flere av sine bøker og artikler, vært opptatt av den balkanske tragedien og hvordan naboer og venner i Balkan-krigene ble hverandres verste fiender fordi de tilfeldigvis tilhørte ulike etniske kategorier. I den nasjonalistiske massepsykosen som oppsto etter kommunismens fall og Jugoslavias oppløsning, kom hatets uberegnelige kraft til uttrykk på de mest bestialske måter.
Om de skremmende konsekvensene av normaliseringen av hatet, viser Drakulic til andre verdenskrig og nazistenes tilintetgjørelsespolitikk:
"I boken Vanlige menn, analyserer den amerikanske historikeren Christopher Browning saken med den 101.Reservebataljon og den endelige løsning i Polen. Han konkluderer med at disse tyske mennene som var de første som ble sendt til å drepe tusenvis av jøder verken var spesielt utvalgt, eller på noen annen måte annerledes enn andre tyskere. Tvert imot, bataljonen var satt sammen av folk fra alle samfunnslag og var slik sett virkelig representativ for den vanlige mann." (s.164, Drakulic, S.Ikke en flue fortred Humanist forlag 2005).
Poenget for Drakulic var at også i Balkan-krigene på 1990-tallet, skjedde det ufattelige grusomheter utført av vanlige menn i alle aldre, sønner, fedre, onkler, besteforeldre. I de fleste tilfellene hadde ikke mennene tilsynelatende noen forhistorie som skulle tilsi at de var i stand til eller disponert for å utføre bestialske handlinger.
Drakulic er opptatt av de psykologiske prosessene i gruppementaliteten og hva som skjer når menn med en felles fiende suggererer hverandre i et kollektivt hat. Det betyr at det blir desto lettere for mennesker å begå grusomme handlinger når fiendens angivelige onde hensikter allerede er blitt en ”sannhet” som deles av flere.
Når mennesker begynner åpent å snakke høyt om folkemord som strategi, er det med utgangspunkt i dystre historiske erfaringer grunn til å reagere kraftig.
I landet som oppsto i skyggen av Holocaust, har det over tid fått utvikle seg et hat i offentligheten og på sosiale medier. Titusener av israelere har uttrykt sitt hat mot palestinere på sosiale medier. Nylig mente en rabbiner i Israel at løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina ville være å ødelegge Gaza for godt (”Rabbi Lior: Jewish law permits destruction of Gaza to bring safety to Israel” Sharon, J. The Jerusalem Post 23.juli 2014).
Rabbi Dov Lior en nasjonal religiøs leder og sjefsrabbiner i Kiryat og Hebron, publiserte et brev mandag 21.juli d.å. hvor han fremholdt at jødisk lov tillater å ødelegge hele Gazastripen for å bringe fred til den sørlige delen av Israel (med den sørlige delen vises det til Hamas sine raketter som med få unntak er blitt effektivt stoppet av det israelske rakettskjoldet). Rabbi Lior bruker den jødiske religionen og jødisk lov som legitimering for å straffe den palestinske befolkningen kollektivt med å blokkere for forsyninger og elektrisitet og han tar til orde for knusende og avskrekkende tiltak for å utrydde fienden. I realiteten er det oppfordring til massedrap og folkemord i den jødiske religionens navn.
Selv om tanker og ekstreme ideer om folkemordet som den endelige løsningen neppe kan sies å være representative for den jevne israeler i dagens Israel, så sier det likevel noe om det hatfylte klimaet som råder, at slikt tankegods i det hele tatt kommer til uttrykk i offentligheten (se også innlegget Israelskjødisk rasisme http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1020/thread294345/#post_294345). Det er skremmende at hatet i den israelske offentligheten og i sosiale medier, har fått nærmest fritt spillerom. Det er ikke mindre foruroligende når israelere fra fredsbevegelsen som protesterer mot krigen blir truet på livet eller banket opp av høyreekstreme jødiske nasjonalister.
Som Drakulic har beskrevet i sine beskrivelser av Balkan-krigene og bakgrunnshistorien, var en av forutsetningene for grusomhetene å finne i den retoriske ekstremismen som gradvis vant innpass hos stadig flere i forbindelse med oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Sentralt for den ekstreme serbiske nasjonalismen som kom til å spille en avgjørende rolle for den etnonasjonalistiske mobiliseringen på Balkan, var det at Slobodan Milosevic fremsto som den sterke mann og hatets yppersteprest i retorisk forstand.
Det skulle vise seg at Milosevic uttrykte det mange jugoslavere og serbere tenkte, men ikke torde å si. Milosevic ble den som transformerte og raffinerte hatet i det serbiske folkedypet og ga det en stemme, sin egen, på vegne av det påstått historisk uoppgjorte for den serbiske nasjonen på samme måte som Hitler retorisk transformerte hatet i det tyske mellomkrigssamfunnet for at Tyskland skulle få sin, etter Hitler og nazistenes oppfatning, rettmessige plass som klodens hersker.
For tyskerne etter Hitler kom til makten i 1933, kom det tyske samfunnet til å bli gjenstand for en strukturell og organisert hatkampanje som var initiert og strengt regissert fra nazistisk myndighetshold. Formålet var å demonisere jødene som årsaken til at Tyskland ikke hadde fått den rettmessige dominerende plass i verdensaltet. Jødene var kort sagt hovedproblemet og problemet kunne i siste instans bare finne sin endelige løsning gjennom folkemordet og tilintetgjørelsen. Hitler og nazistene kom til makten delvis fordi de målbar og utnyttet stemninger som allerede var godt befestet i det tyske folket. Det var behov for et uttalt fiendebilde og den kosmopolitiske jøden ble selve det arketypiske uttrykk for det utyske og unasjonale og derfor en undergravende fiende av det germanske folkets sanne interesser.
Lærdommen både fra Balkan-krigene på 1990-tallet og Hitler-Tyskland er at utbredelsen av hatet og normaliseringen av den, spesielt i forkant av den egentlige krigen og folkemordet, er en retorisk og diskursiv forberedelse som gjør det lettere å utføre massedrap. For Israel i konflikten med palestinerne er det grunn til å se på bekymring på det utbredte hatet som er blitt palestinerne til del og lære av historiens verste feilgrep.
