I fjor kunne PST opplyse at 30–40 av de nærmere 100 norske statsborgerne som har reist som såkalte fremmedkrigere til Syria og Irak nå har returnert til Norge. Debatten rundt hvordan de best skal møtes etter retur er i all hovedsak preget av sikkerhetshensynet og hvorvidt de utgjør en terrortrussel mot Norge. Det kommer blant annet til syne i ny norsk lovgivning hvor Norge, som eneste skandinaviske land, kriminaliserer alle fremmedkrigere etter Straffelovens § 145. Rundt halvparten av de returnerte fremmedkrigerne er fengslet, og etter sonet straff skal de gjenforenes med samfunnet på utsiden. Hjelpen de får i fengsel vil være avgjørende for hvordan en slik gjenforening utspiller seg.
Sikkerhetsperspektivet dominerer både den offentlige og juridiske fremstillingen av returnerte fremmedkrigere. Det vises til at de står i en særstilling hva gjelder å kunne radikalisere andre og at vi fortsatt ikke vet nok om deres vilje og evne til å utføre terrorangrep i Norge. Angrepene i Paris 2015 og Brussel 2016, hvor flere av terroristene nylig hadde returnert fra Syria og Irak, er grufulle påminnelser om hvor ille det kan gå. Derfor bestrider ingen hvorvidt hjemvendte fremmedkrigere bør bli nøye fulgt opp og i mange tilfeller også straffeforfulgt. Det som allikevel må belyses er rehabilitering og reintegrering av dem som returnerer.
En studie gjennomført av vernepleier Siri Kristiansen, som over lengre tid har intervjuet og vært i åpen dialog med returnerte Syriafarere, viser at den norske oppfølgingen er svært mangelfull. Uten annen sammenligning for øvrig, er psykologisk oppfølging av returnerte fremmedkrigere like nødvendig som for klassiske krigsveteraner. Behovet for rehabilitering, individuell tilrettelegging og traumebehandling er ubestridelig. Det faktum at krigsdeltakelsen i utgangspunktet har vært frivillig og ofte basert på et sterkt hat rettet mot vestlige samfunn, understreker nødvendigheten av psykososiale prosesser som kan bryte med etablerte tankesett. Det er derfor urovekkende når returnerte fremmedkrigere i dag opplever manglende, til og med fullstendig fraværende, oppfølging.
I tillegg til konkret mangel på psykologisk behandling, hindres rehabiliteringsarbeidet av et etablert og unyansert offentlig narrativ som flere av fremmedkrigerne hevder å ikke kjenne seg igjen i. Flere peker på det absurde i at de i egne øyne reiste som en «modig helt» og i samfunnets øyne returnerte som en «farlig terrorist». Noen viser til at de reiste for å bedrive humanitært arbeid, for å bekjempe et regime de anser som illegitimt og undertrykkende eller at IS på avreisetidspunkt ikke var offisielt definert som en terroristorganisasjon. Selv om disse fortellingene bestrides, er det i et rehabiliteringsperspektiv påfallende at flere ikke anser seg selv som en trussel, men allikevel blir behandlet som det. De langsiktige konsekvensene av denne samfunnsbehandlingen er uviss, men foreløpig vanskeliggjør det åpen dialog og etablering av tillit og trygge relasjoner – sentrale elementer i en vellykket reintegreringsprosess.
Det etablerte narrativet må derfor utfordres og nyanseres. Den norske terrorforskeren Thomas Hegghammer viser i sine studier til at kun 1 av 9 returnerte fremmedkrigere ønsker å begå terrorhandlinger i hjemlandet etter retur. Det er problematisk å plassere Syriafarerne innenfor denne statistikken da forskningen ble utført før deres tid, men om ikke annet bør slik statistikk minne offentligheten om at alle returnerte fremmedkrigere ikke er selvsagte terrorister. Ved å behandle dem som det og nedprioritere rehabiliterings- og integreringsarbeidet, risikerer vi at returnerte fremmedkrigere som i utgangspunktet ikke anser seg selv som farlige blir psykologisk nedbrutt og sosialt isolert i en så stor grad at de som resultat kan radikaliseres ytterligere og i verste fall utgjøre en sikkerhetstrussel.
Med kunnskap og erfaring fra andre konfliktområder, tar stadig flere land i bruk elementer av såkalte DDR-program i møte med returnerte fremmedkrigere. DDR fokuserer på «demobilisation, disarmament, and reintegration» og er opprinnelig en viktig komponent i fredsprosesser hvor man søker å reintegrere tidligere stridende i det sivile samfunnet. Psykososial oppfølging, hjelp til å returnere til arbeidslivet, gjenforening og reetablering av tillit med familie og tidligere venner er noen tiltak som bør vektlegges. Sivilsamfunnet må inkluderes i større grad enn i dag, blant annet ved å hente inn tverrfaglig kompetanse på kommune- og grasrotnivå. Her kan vi ta lærdom fra «exit-programmene» til Danmark, som i dag anses som et foregangsland innenfor deradikalisering av returnerte fremmedkrigere.
Norge har et godt utgangspunkt for å ta imot og reintegrere returnerte fremmedkrigere, siden det totale antallet er forholdsvis lavt. PST har selv uttalt at det gjør det enklere å følge dem opp. Foreløpig har imidlertid oppfølgingen, både i og utenfor fengsel, alvorlige mangler. I møtet med returnerte fremmedkrigere er sikkerhetsperspektivet elementært, men det alene er ikke tilstrekkelig – på veien videre trenger vi en bredere oppfølging og mer åpen debatt.