Når formålet er å ydmyke

Til tross for absolutt forbud blir mennesker utsatt for tortur hver eneste dag.

Av Nora Sveaass, Karl Eldar Evang og Heidi Wittrup Djup, medlemmer av Menneskerettighetsutvalget i Norsk Psykologforening (MRU)

 

Dagen i går markerer at tortur ikke bare er uakseptabelt, men en grov forbrytelse mot menneskeheten. Dagen skal også minne verdenssamfunnet om virkeligheten mennesker som har vært utsatt for tortur lever i, og tydeliggjøre at retten til rehabilitering og erstatning er forpliktelser som følger av menneskerettighetene og internasjonale konvensjonsbestemmelser. Forbudet mot tortur er universelt, og gjelder også for stater som ikke har sluttet seg til torturkonvensjonen.

Kampen mot tortur ledes av flere anti-torturmekanismer i FN, av de regionale menneskerettighetsinstitusjonene og av sterke og modige sivilsamfunnsorganisasjoner over hele verden. Torturoverlevere og familiemedlemmer av mennesker som har eller ikke har overlevd slike overgrep, er ofte viktige bidragsytere. Deres deltakelse er ikke sjelden forbundet med risiko for fortsatt forfølgelse og overgrep.

Til tross for det absolutte forbudet og et sterkt internasjonalt engasjement mot tortur, blir mennesker utsatt for tortur hver eneste dag. Personer fengsles for sine meninger og innsats, eller fordi de tilhører grupper eller bevegelser som myndighetene ikke tolererer. Dette kan gjelde seksuell orientering, etnisitet eller religiøse eller politiske holdninger. Tortur utføres ofte som del av avhørsprosedyrer også i mer ordinære straffesaker for å oppnå tilståelser, og mange steder i verden er soningsforholdene så brutale at de kan betraktes som tilsvarende tortur eller umenneskelig behandling. Internasjonale overvåkningsmekanismer beskriver fengselsceller så overfylte at det ikke går an å sitte eller legge seg ned, elendig lufting, begrenset tilgang på vann, mat og sanitære forhold, samt begrensede eller ingen rettigheter for de innsatte til å få besøk av familie eller advokat. Skadene som påføres mennesker i slike situasjoner kan være meget alvorlige.

Sist, men ikke minst. Vi vet at tortur og umenneskelig behandling finner sted i forbindelse med migrasjon og flukt, og er en del av trusselbildet. Smuglere og menneskehandlere begår vold og overgrep, og ved stadig flere av verdens grenser møter migranter politi, piggtråd og kontrollregimer som i mange tilfeller oppfyller kriteriene til tortur og forbudte handlinger. Også seksuell vold er en utbredt form for maktovergrep. Formålet er å forhindre flukt, ydmyke og svekke mennesker i sårbare situasjoner, eller krenke personer som tilhører grupper som skal «knekkes».

Tortur i verden i dag omfatter alle disse formene for overgrep. Stater er enten direkte involvert, eller indirekte fordi de ikke stanser eller hindrer overgrepene som finner sted. Ikke minst svikter stater når det gjelder etterforskning og straffeforfølgning av de ansvarlige.

Torturoverleveres rett til oppreisning kan blant annet realiseres gjennom rehabilitering, i form av medisinsk, psykologisk, sosial og juridisk assistanse. Formålet er å bidra til at personen kan gjenoppta livet etter slike brutale og livsendrende overgrep. Det er avgjørende at personer som har vært torturert kommer i trygghet uten risiko for å bli utsatt for tortur nok en gang.

Blant de mange forutsetningene for at slike målsettinger skal kunne oppfylles, vil her nevnes to. Det første er at torturen oppdages og identifiseres. Det andre er at rehabiliteringstjenester er tilgjengelige og de facto tilbys dem som har behov for dette.

«Istanbul-protokollen»

Å dokumentere tortur er viktig i forbindelse med søknad om beskyttelse, senere som grunnlag for erstatning, samt som grunnlag for behandling av senskader. FNs manual for å undersøke og dokumentere tortur, den såkalte Istanbul-protokollen, anvendes i mange land. Protokollen anvendes imidlertid ikke i asylsaker i Norge, til tross for mange løfter om det motsatte. Dette kan få alvorlige konsekvenser for personer som har vært utsatt for tortur og som frykter gjentakelse, blant annet ved at de returneres til forholdene de flyktet fra. Vi kjenner til tilfeller der såkalte «papirløse» migranter med torturerfaring ikke har fått sin torturhistorie fortalt eller skader utredet, og der behandlingen for skadene kun har skjedd takket være behandleres frivillige virksomhet. Nylig fikk en person opphold i Norge etter å ha fått sin sak prøvd i retten, men måtte først leve lenge under svært vanskelige forhold, til tross for at vedkommende etter alle definisjoner var et torturoffer med rett til rehabilitering og behov for beskyttelse. Samfunnet må ta ansvar og sørge for at slike tilleggsbelastninger ikke påføres allerede hardt prøvede mennesker. Istanbul-protokollen blir i disse dager relansert som en oppdatert og styrket manual, og håpet er at denne blir et enda viktigere verktøy i arbeidet for å sikre torturoverleveres rettigheter.

Tilgjengelige tjenester

Det andre sentrale poenget er at det må være tilgang på tjenester som har kunnskap om torturskader og som yter rehabiliteringstjenester i den forbindelse. Norge har i dag ikke noe eget tilbud for torturerte personer, og det er opp til det lokale helsetilbudet å yte slike tjenester. Mange steder er fagfolk villige til å gjøre en innsats, men altfor ofte faller torturerte personer utenfor de rammene som gjør slik rehabilitering mulig. Røde Kors gjennomfører i disse dager en undersøkelse vedrørende tilbudet til traumatiserte flyktninger og hvorvidt Norge etterlever sine forpliktelser på dette området. Det blir spennende å lese rapporten fra prosjektet. Med bakgrunn i vår erfaring fra feltet, håper vi at manglene blir tydelig påpekt og behovet for styrking av helsetjenestene til denne gruppen tydeliggjort.

Tortur rammer menneskeheten og angår derfor oss alle. Da den 40. sesjon av FN-rådet ble åpnet i mai i år, uttalte FNs generalsekretær at «Menneskerettighetsagendaen er på vikende front». Dette er dystert, dramatisk og en uakseptabel utvikling. Vi må løfte dette på dagsorden igjen. For å klare dette, må vi kunne dokumentere og slå i bordet med informasjon om forholdene slik de er for så mange, og yte nødvendig hjelp. Leger, psykologer og jurister må samarbeide og være klare stemmer i kampen mot tortur og i kampen for rettigheter til dem som har vært utsatt. Dagen i dag minner oss om dette og gir oss mot og retning for veien videre.