Organiserte tiggerbander, bakmenn, skitne kjerringer og kjeltringer. De ødelegger gatebildet, turistnæringen, en skam for byen. Sjelden har så mange ment så mye om en gruppe uten egentlig å vite noen ting om dem. Sjelden har det vært lov å snakke så nedsettende om et folk som vi gjør om de rumenske tiggerne. Men er det lov å ergre seg over andres elendighet? Er det irriterende at noen ikke har nok mat, et sted å gå på do, et sted å vaske seg? Plagsomt at noen må fryse seg gjennom vinteren med et skjevt kaffekrus som eneste holdepunkt i et land langt hjemmefra?
Kommende politimester Hans Petter Sjøvold er bekymret for at Oslos beboere synes det er plagsomt å forholde seg til rusmisbrukere og tiggere i gatebildet. Orden i gatene skal bli jobb nummer én. Vanskeligstilte mennesker er «rot» som blir kjørt vekk, og de få eiendelene deres er søppel som politiet kaster. Første skritt på veien for å umenneskeliggjøre en gruppe handler alltid om å ta fra dem sin verdighet gjennom ordbruk. I Rwanda ble tutsiene kalt kakerlakker, i Hitler-Tyskland var jødene svin og nylig ble sørsudanerne kalt insekter av sine naboer i nord. Folk er ikke alltid folk. De rumenske tiggerne omtaler vi som griser. Men ta en titt i byens parker etter en solskinnsdag og se hvordan de flommer over av engangsgriller og plastemballasje, gå gatelangs i Oslo en fredag kveld og se fulle nordmenn tisse oppetter husveggene. Er vi egentlig bedre? Så når Sjøvold uttaler at ingen uansett bakgrunn har rett til å gjøre fra seg på offentlig sted, bør vi sette ut flere offentlige toaletter. Rusken-sjef, Jan Hauger, har brukt mer enn en million kroner på å rydde opp etter uteliggere i 2011. At det er de samme som håndterer søppel som har fått ansvaret for å rydde der uteliggerne bor, sier sitt.
Mange er ikke klar over at rumenerne inntil nå har blitt nektet å ta annet arbeid enn full stilling til tarifflønn i Norge. Det har i praksis fungert som et arbeidsforbud på grunn av språkproblemer og manglende utdanning. Men fra juni var det lov å gi rumenske og bulgarske statsborgere alle typer arbeidsoppdrag i Norge. Nova-forsker Ada Engebrigtsen mener at de utenlandske tiggerne i Oslo i all hovedsak ikke er utnyttet av kriminelle bakmenn, men fattige EU-borgere på jakt etter jobb. Tør noen å gi dem jobb eller har vi bestemt oss for at de ikke duger til noe? Få velger sin fattigdom, men myndighetene kan velge å kriminalisere den, eller gjøre noe med årsakene.
Å bo i en hovedstad betyr å måtte forholde seg til ytterpunktene og alt imellom dem. Å rydde vekk alt vi ikke liker å ha i synsfeltet er ingen løsning. Men den som vil se, den ser. En av dem heter Bjønnulv Evenrud og har nylig startet gatemagasinet Folk er Folk for å sette fokus på rumenerne i Oslo. Bladet får kritikk for å stjele markedsandeler fra Erlik Oslo. Men hvor spesielt er det egentlig å gi ut et blad som selges på gaten? Oslo har plass til flere stemmer og er det noen som trenger en stemme nå, må det være de rumenske tiggerne.
Fattigdommen er et viskelær, skriver Roy Jacobsen i romanen «Seierherrene». Den utsletter en manns stolthet, hans mat, hans kone, tvinger ham til å se sine barn sykne hen i tæring før de kom skikkelig i gang med det samme triste og utviskbare livet. Ingen ønsker tiggere i gaten. Ikke fordi vi synes det er irriterende å konfronteres med virkeligheten, men fordi ingen skal behøve å tigge. Historien skrives av seierherrene, og den samme historien vil dømme oss for hvordan vi behandlet de rumenske tiggerne i Norge. Bjønnulv Evenruds initiativ Folk er Folk vil stå som et hederlig eksempel på at det i det minste var noen som hadde hodet på rett sted.
Publisert i Dagsavisen 12. juli.
