En av de mest interessante kommentarene jeg har lest i forbindelse med debatten omkring bloggeres mediemakt og påvirkning er Helga L. Wyrtz' Folk trenger ikke blogginspirasjon mer enn de trenger heroin (Dagsavisen, 22. januar 2016)
Påvirke til hva?
Spør hun, og fortsetter:
Til å beundre bloggerens ytre, tenker jeg. Det er problemet i hele denne bloggosfæren. Bloggeren ER produktet. Bloggerens ytre er produktet. Det er et produkt som ikke er bærekraftig for hverken bloggeren selv eller for andre. Klær, kjøping og etikken bak hele forbrukersirkuset er jo ett av aspektene som gjør det lite bærekraftig. Fornying av garderobe er ikke svar på utfordningene 2016 har å by på for unge kvinner.
Samtidig påpeker hun at det er lite hensiktsmessig å diskutere enkeltbloggere. Da Sophie Elise på tampen av fjoråret ble kåret til den mektigste kvinnen i medie-Norge, avfeide mange det som tøv, mens andre hyllet henne for det siste året også å bruke makten til samfunnsengasjement. At hun har makt er åpenbart. Titusener av unge jenter leser henne daglig.
Nå tror jeg at det er å underestimere, ihvertfall mange, av dagens unge jenter å tro at de alle følger henne for inspirasjonens skyld, at ungdom ble opplyst om palmemolje, og lærte seg førstehjelp etter hennes stunt med Norsk folkehjelp.
Nå tror jeg at allikevel det er å underestimere, ihvertfall mange, av dagens unge jenter å tro at de alle følger henne for inspirasjonens skyld, at ungdom ble opplyst om palmemolje, og lærte seg førstehjelp etter hennes stunt med Norsk folkehjelp. Bloggsfæren fremstår stadig mer som brød og sirkus for folket, og sannsynligvis er også mange av leserne, også de yngre, der mest for underholdningens skyld. Men Sophie Elise, og mange andre bloggere, er utvilsomt et forbilde for mange. Det mest interessante aspektet i kåringen av henne som en maktperson er hva det er med dagens samfunn som faktisk gir henne og andre bloggere i samme sjanger den makten. Hva er det med vårt samfunn som gir rosabloggere makt og påvirkningskraft?
Guy Debord skildrer hvordan moderne mennesker iscenesetter livet gjennom forbruk av ting, andre mennesker og hendelser, og hvordan symbolverdien som ligger i måloppnåelsen knyttet til dette har blitt ensbetydende med selve livets innhold.
Men vår tid foretrekker bildet fremfor saken, kopien fremfor originalen, forestillingen fremfor vesenet
... skriver Guy Debord i klassikeren
Skuespillersamfunnet
fra 1967. Han skildrer hvordan moderne mennesker iscenesetter livet gjennom forbruk av ting, andre mennesker og hendelser, og hvordan symbolverdien som ligger i måloppnåelsen knyttet til dette har blitt ensbetydende med selve livets innhold. Jeg antar det er nettopp dette Wyrtz peker på når hun i Dagsavisen-kommentaren spør:
Hvordan endte vi opp her, der det tenåringene drømmer om er staffasjen, ikke innholdet?
I 2016 er forbrukersamfunnet et begrep, og sammen med fremveksten av internett og sosiale medier er Debords påstander sannsynligvis enda mer aktuelle i dag enn da
Skuespillersamfunnet
ble utgitt for nesten 50 år siden. Forøvrig bør vi da samtidig utvilsomt også snakke om symbolverdien som ligger i det å parkere en BMW X5 i oppkjørselen, vise frem bildene fra det nyoppussede kjøkkenet på Instagram, eller kanskje de julepyntede barna ... . Ja, hvordan endte vi opp her?
Bloggerne formidler nettopp iscenesettelsen av det perfekte mennesket. Og i et kapitalistisk samfunn, i et "skuespillersamfunn", gjør det dem til et svært nyttig redskap. Vi bør ikke glemme at det er her deres makt ligger.
For noen uker siden skrev jeg
. Hvorfor polerer vi oss syke er Arntzens spørsmål. Utgangspunktet hennes er hvordan jaget etter det perfekte utseendet er i ferd med å bryte oss ned. Vi lever i et samfunn der unge jenter får psykiske helseplager av skjønnhetspresset de utsettes for, gutter ned i barneskolealder spiser proteinpulver for å bygge muskler og gravide dropper mat for å få flat mage rett etter fødselen. Grinde Arntzen setter pekefingeren mot medias og reklamens skjønnhetsdyrkende idealformidling og inntoget av sosiale medier og blogger, og kobler dem med de enorme kommersielle kreftene som ligger bak. Hun viser til bloggere som budbringerne av den visuelle oppskriften på lykke, eller fasaden alle higer etter. «Den lønnsomme venninnen» kaller Grinde Arntzen dem. Og aller mest lønnsomme er de for de store kommersielle konsernene som bruker dem som reklamekanal. Mange bloggere formidler nettopp iscenesettelsen av det perfekte mennesket. Og i et kapitalistisk samfunn, i et "skuespillersamfunn", gjør det dem til et svært nyttig redskap. Vi bør ikke glemme at det er her deres makt ligger. Det mest interessante med rosabloggernes makt er hva det er med samfunnet vårt som gir dem denne makten!
kommentaren er også publisert på Karianne Gamkinns blogg: http://www.mammadamen.com/2016/01/39299/