Det går knapt en dag uten at det er innlegg fra enten de som mener f.eks. cannabis er livsfarlig og ingen liberalisering av narkotikapolitikken må forekomme eller de som mener at narkotika (da igjen med fokus på cannabis) skal frislippes og folk er istand til å ta egne avgjørelser. Verken jeg som skriver dette eller ett flertall blandt våre folkevalgte på Stortinget er enige i noen av disse ståstedene. Stortinget vedtok i 2017 at det skulle innføres en rusreform litt inspirert av erfaringene fra bl.a. Portugal, og sentralt i den strategien er å behandle narkotika som helseproblemer fremfor å straffeforfølge folk for å bruke det. I kjølvannet av dette Stortingsvedtaket har det vært mange som har sterke meninger på utsiden av Stortingsalen, men lite konkret med tanke på den praktiske utformingen av en slik ny politikk. Ett utvalg ble nedsatt for dette formålet, og reaksjonene på lite representativ brukerinnflytelse lot ikke vente på seg. Ikke så overraskende da brukerorganisasjoner m.m. som stod for en liberal tilnærming ble utelatt. Men forsøkene på å påvirke har og vært mange. Norsk Narkotikapolitiforening har vært blandt de ivrigste i klassen, som stadig prøver å fortelle beslutningstakerne hvor viktig det er å fortsatt ha muligheten til å innføre en form for straffemetode ovenfor brukere. Intensjonen med avkriminalisering forsvinner jo hvis man skal tvinge folk uten ett beviselig rusproblem inn i behandling e.l. Det endrer jo egentlig ingenting i praksis og her har organisasjonen ett stort forklaringsproblem. Det NNPF og en rekke andre skeptikere i debatten ofte har til felles er at det vises til ungdom og narkotikabruk, vi må her tolke det dithen at umyndige blir blandet inn i debatten. Umyndige mennesker har ikke lov å kjøpe, besitte eller bruke noen rusmidler overhodet, og siden ikke det foreligger noen klar sammenheng mellom lovlighet og bruk blandt mindreårige i den forskningen som er tilgjengelig er dette kun egnet til å forstyrre og avspore debatten. Reformen handler om myndige personer over 18 år.
Men en ting er å forsøke påvirke beslutingstakerne, en annen er hva vi kan forvente av konkrete resultater. En slik reform vil unektelig belaste helsevesenet betraktelig (særlig hvis man får aksept for å tvinge friske mennesker som ruser seg inn i unødig behandling...) Er det lagt opp til å styrke den kommunale helsesektoren til å være i stand til å håndtere den økte pågangen? skal dette være ett eget statlig prosjekt administrert og driftet gjennom Helseregionene? Får man skjært igjennom og allokert tilstrekkelig midler som idag er bundet opp i Politi og Rettsvesen til å bekjempe de samme nevnte problemer? Disse og sikkert mange andre spørsmål er særlig relevante å stille. For det er lett å vedta noe i prinsipp og med alle visjoner det fører med seg, men realpolitikk er styrt av pengesekken og den bør være på plass hvis ikke denne reformen skal koke bort. Da må det handlekraftige politikere og byråkrater på banen for å ta penger i en sektor og putte i en annen, og blir det litt som i NAV-reformen i sin tid hvor kommunene står for en uforholdsmessig stor del av byrden kan det i praksis bli en kjempeutfordring å faktisk påse at penger blir brukt til formålet de var allokert for.
Mitt forslag er at man begynner i det enkle, man vedtar nye lover som uomtvistelig slår fast at en person kan besitte en gitt mengde narkotika til eget bruk, kjøpe dette og bruke dette uten at det kommer noen form for straffereaksjoner i form av bøter, forelegg, tvangsbehandling osv. Jeg er ingen jurist men ser for meg at det allikevel blir endel lovtolkninger man må gå igjennom her før man kan fastslå at det målet er nådd. Dette gjelder også for føreretten for biler o.a. selvsagt, nå er all bruk "lovlig" så da må lappen inndras fordi det er beviselig fare for liv å helse (ikke som idag hvor hasj går som "mye verre" enn de lovlige stoffene alkohol og sterke medisiner...) Når dette er på plass vil man kunne begynne å flytte penger på ordentlig, da bør man helst og ha i bakhodet at det kan være ansatte i de berørte sektorene som rammes og det blir ikke akkurat smertefritt. Ikke hyggelig å gi en person beskjed om at prognosen er at du blir overflødig om kanskje 3 år ca. Så må man og rekruttere for den sektoren som oppbemannes, hvor enkelt er det å få helsearbeidere inn i denne formen for arbeid? Har vi nok folk når dette skal settes ut i praksis eller kan det ramme områder av kommunal eller statlig helseomsorg som idag er svært avhengige av den kompetansen de besitter? Så la oss for all del ikke gå i den fellen at det blir en praksis å "sykeliggjøre" folk for å få tatt de alternativt til de straffemetodene vi idag har. Det må kunne bevises og være klare retningslinjer når det skal slås fast at en bruker av narkotiske midler har ett rusproblem. Vi har ikke ubegrenset med midler og helsepersonell til å gamble med "helsestraff", da risikerer vi at ordentlig syke mennesker blir stående uten forsvarlig helsehjelp. Det vil ingen ha på samvittigheten håper jeg.
Ett paradoks til denne debatten er det faktum at det i.h.t. til vår EU-tilknytning gjennom EØS-avtalen allerede er legalisert cannabis til medisinsk bruk i Norge, men du får ikke resept og anledning til å kjøpe dette i landet. Men har du f.eks. en lege i Nederland som mener du bør ha dette og gir deg resept på det der i landet kan ingen norske myndigheter overprøve dette all den tid dette regnes som fullgode helsetjenester på linje med den norske og man kan ikke nekte en pasient behandling for lidelser. Dette er på siden av det vi diskuterer hva avkriminalisering angår, men uansett litt interessant å reflektere over. Det som stadig blir fokusert på fra dette landet, Amerikanske delstater som f.eks. Colorado o.a. er hvor tilgjengelig det er med narkotika da med fokus på økt forbruk, eller hvor uanstrengt dette tilsynelatende fungerer for folk flest. Men det er denne evige avsporingen som ikke fører noe sted hen. Vi skal slutte å straffe brukere, ikke legalisere narkotika. Vi må få debatten inn på riktig spor igjen.
Morten Muggerud
Medlem i Foreningen Tryggere Ruspolitikk
(som skriver dette innlegget på eget initiativ og ikke på vegne av foreningen)