Hva slags nasjonal ulykke hadde inntruffet på en fredag ettermiddag i begynnelsen av august? Jeg kom hjem til hytta etter en joggetur på krabbegir og skjønte ikke hva som hadde skjedd med resten av familien i det knallvarme været. Mot normalt for denne sommeren lå de ikke langflate på terrassen. Alle satt inne i hytta, klistret til TV-skjermen. Det var ikke en avansert TV-produksjon eller en stor sportsbegivenhet som fjetret dem. Foran et enslig kamera i Dagsnytt 18-studioet satt fiskeriminister Per Sandberg og hans iranske kjæreste Bahareh Letnes.
Det må vurderes som et journalistisk scoop å få paret i studio sammen. Dramaet hadde bygget seg opp over mange dager, med stadig nye ingredienser og avsløringer. Ved siden av det tragiske dødsfallet til Vibeke Skofterud, ble romansen mellom en iranskfødte 28-åringen og en vel dobbelt så gammel trønder og minister, den store mediesaken denne sommeren.
Hva gjorde NRK ut av scoopet? Denne kommentaren skal ikke handle om alle forklaringsmodellene om hvorfor dette ble en så viktig sak å belyse fra mange innfallsvinkler. Det har andre beskrevet godt og grundig. Her er det også noen etiske sider. Disse refleksjonene kommer som regel i etterkant.
Etter å ha sett debattsendingen om igjen, skjedde det noe inni meg som må karakteriseres som et lite under: Jeg fikk sympati for Sandberg og hans kjæreste. Ikke fordi jeg ble så beveget av svarene de ga, men på grunn av måten programleder Gry Veiby startet intervjuet.
Jeg håper ikke at starten på eksklusive dobbeltintervjuet var et resultat av grundige overveielser i Dagsnytt 18-redaksjonen. Det var Letnes som fikk de første spørsmålene med en tydelig nervøs Per Sandberg ved siden av. «Hva var det du falt for ved Per Sandberg?» «Hva er det du har sett som vi andre ikke vet om han?» «Mener du personligheten hans? Negative sider ved han?», stotret Letnes tilbake.
Vi snakker ikke om en samtale mellom to venninner eller en ordveksling rundt et alminnelig norsk kjøkkenbord, men om hva en programleder i NRK kan tillate seg å spørre om i det som er vurdert som landets viktigste debattarena. Starten på intervjuet fungerte som en brutal karakterisering av et menneske og en politiker. Undertonen var ikke å ta feil av: «Det store VI i Norge misliker Per Sandberg. Hvorfor gjør ikke du det? Hvorfor har du tatt valget om å bli sammen med han?».
NRK mente sikkert at de hadde gode grunner til å gå inn i saken på denne måten. Mistanken om at Letnes var en utplassert spion fra Iran ble tydelig adressert i oppfølgingsspørsmålet. Det er selvsagt en samfunnsoppgave for NRK å sette et kritisk søkelys på en sikkerhetspolitisk sak. Likevel bør det finnes noen grenser for hvor nærgående og hvor karakteriserende en programleder kan være. Forventet NRK at Letnes skulle avsløre seg selv som agent med et svar som: «Jeg er ikke så interessert i Per Sandberg, men jeg søkte kontakt med ham fordi jeg har en jobb å gjøre for min oppdragsgiver»? Sannsynligheten for en slik innrømmelse var lik null. Da kunne NRK like gjerne droppet spørsmålene som fungerte så stigmatiserende.
Å ta Per Sandberg i forsvar er ingen stueren øvelse. Han har gjort og gjør mye dumt, men likevel har ethvert menneske en verdighet som ikke skal røres ved. Alle har rett til å bli elsket uten at den som elsker skal måtte stilles til veggs for å forsvare sine følelser og valg. Det er dårlig gjort både overfor Per Sandberg og Bahareh Letnes.