TEGNING: SIRI DOKKEN

Når den høylytte kvinnen er problemet

Det er et privilegium å kunne si «jeg har ikke opplevd».

«Men trenger vi Kvinnedagen, ‘a?» spør en person med et nokså uskyldig tonefall etterfulgt av et skuldertrekk på et arrangement i Kvinnedagsuka, og jeg sukker. I debatten generelt reagerer flere på kvinnekamp med å omtale feminister som «sinte, hårete mannehatere», de klager over kampanjer som metoo, mener de har gått for langt, at det er helt krise: Snart må man spørre før man rekker ut hånda for å hilse.

Er det noen som sutrer, så er ikke det kvinnene som sier ifra om urett. Kvinnedagen har vært en internasjonal markering siden tidlig på 1900-tallet, da med kampsaker for noe så grunnleggende som stemmerett og råderett over egen kropp. Idag er Norge blant verdens mest likestilte land. Vi har feiret flere seirer, men utfordringene føles ikke som færre. Hva er det som får noen til å tro at kampen er over, at det ikke er mer å gjøre, når vi har metoo-kampanjen? Når kvinners gjennomsnittlige lønn var bare 86 prosent av menns lønn i 2016? Når det anslås at det hvert eneste år er mellom 8.000 og 16.000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i landet vårt? Når høylytte kvinner trues og ties ihjel i offentlig debatt i et demokratisk Norge?

De siste to årene har jeg engasjert meg i debatten som kvinne og feminist. Jeg velger ikke og vraker mellom ulike agendaer, om det skulle handle om lik lønn for likt arbeid, kvinners psykiske helse, minoriteters rettigheter eller frihet fra kontroll. Kvinnekampen er interseksjonell og antirasistisk, disse er ikke adskilte kamper. Kvinnekampen handler ikke kun om å likestille kvinner og menn, men alle kjønn, og rommer på tvers av kulturer, trossamfunn og etnisitet.

Dette er særlig viktig med tanke på den sammensatte diskrimineringen vi ser i den offentlige debatten. Hetsen mot kvinner er oftest seksualisert og handler om kropp: Flere kvinner får beskjeder i innboksen fra fremmede menn som skildrer det onde de vil påføre dem i detaljer. Kvinner gjøres om til seksuelle objekter, fordi de er kvinner.

Den sammensatte diskrimineringen kjenner ikke noen grenser. Flere kvinner opplever hets på tvers av flere av deres identiteter, som etnisitet og hudfarge, tro, funksjonsevne, seksuell legning og kjønnsidentitet. Det er sjelden kritikken fremmes på bakgrunn av faktafeil i en kronikk eller diskusjon av sak. Det meste er personangrep. Da er ikke saken problemet, men den høylytte kvinnen som tar – krever – sin rettmessige plass i samfunnet, og nyter ytringsfriheten.

Kvinner som sier ifra om sosial kontroll har blitt kalt for «Heltinneindustri» i et forsøk på å bagatellisere deres personlige erfaringer. Kvinner som har sluttet opp om emneknagger som meetoo blir bedt om å tåle litt mer, ikke være så hårsåre. Kvinner som forteller om sine liv blir påført skam, skyld og anklaget for å lyve og være oppmerksomhetssyke. Flere lever med hat daglig, noen trues til taushet og må ta pauser fra debatt.

Så trenger man ikke engang alltid heve stemmen for å oppleve hets. Jeg var 15 år gammel da jeg på det som en gang het Nettby fikk innboksen min full av meldinger om at jeg var en «JÆVLA HETTEMÅKE!» av en nynazist i samme by som truet meg på livet.

Den som har problemer med å forstå hvorfor vi har kampdager som Kvinnedagen og Women’s March, er i en nokså privilegert posisjon. Det er et privilegium å kunne si «jeg har ikke opplevd». Det vitner om mangel på empati og medmenneskelighet å diskreditere alle andre som har opplevd, og bagatellisere deres historier om vold, trakassering, kontroll og rasisme – kun fordi din sannhet ikke er like vond. Så fint for deg at du har det bra, da, men hva med de som ikke har det like bra?

Min feminisme handler ikke bare om at «fordi jeg har opplevd, så er jeg engasjert», men også om «fordi du har opplevd, så er jeg engasjert». Det handler om å være et medmenneske.

Svaret på spørsmål om vi trenger Kvinnedagen er: Visst faen gjør vi det. Vi trenger feminisme og kvinnekamp fordi vi har overgrepsmenn som får sitte i fred i regjeringen, fordi vi i våre egne rettssaler har hørt argumenter som «hadde grunn til å forvente sex» og «berettiget harme» i voldssaker, fordi flere utsettes for hevnporno, fordi garderobeprat, vitser om voldtekt og jazzing med gutta ikke bare er prat, men voldtektskultur og normalisering av dette. Vi trenger kvinnekamp fordi flere av oss sent vil glemme at regjeringen forsøkte å kutte i rettshjelpsordninger som hjelper utsatte kvinner, fordi kampanjer som metoo overrasker alle andre enn de fleste kvinner. Og fordi regjeringen lar seg vente med å stemme for en lovendring som gjør 18 år til laveste aldersgrense for ekteskap i Norge.

Vi må også se til resten av verden der diskriminering er legitimert i loven, som Vergesystemet i Saudi Arabia, vi må se til frihetsforkjemperne i Iran, kvinner i krig, «Marry your-rapist»-lover som straffer overlevende og frikjenner overgriper om overgriper takker ja til å gifte seg med fornærmede, fordi vi har en sexist, rasist og homofob som Trump som en av verdens mektigste menn, fordi flere millioner jenter verden over har vært utsatt for kjønnslemlestelse, og flere millioner er barnebruder.

Samfunnet må tåle å høre oss, tåle de vonde sannhetene og at vi snakker om våre liv. Vi har tålt nok, flere har tålt nok i stillhet. Anerkjenn andres virkelighet som like mye verdt, selv om du ikke har kjent på noe i nærheten av det. Forstå at ikke alle er like heldige som du har vært. Slutt å sutre. Lytt. Det er det minste du kan gjøre.

Til mine medsøstre i en felles kamp « også kjent som sinna feministjævler, elitefeminister, skamløse og Heltinneindustri « vil jeg si: Go get them. Krev deres frihet. Ta plass. Deres sterke, solidariske stemmer overdøver sexismen og hatet.