Internett har åpnet demokratiet, samtidig har hatytringene slått mot oss som en tsunami. Grensedragningen mellom hatretorikk og ytringsfrihet er vanskelig. Men når er det nok, og når går ytringer på demokratiet løs?
Nettdebattene er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på.
Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, da gjerne drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep.
Lokalt mister vi dyktige folk i kommunestyrene pga. dette, ordføreren i Klepp har opplevd både vold og hets fra bompengemotstandere. Og vi merker konsekvensen, mange sier nei til å stille som folkevalgte fordi de føler det ikke er verdt å stå i stormene man vet kommer på nett.
Det er helt vanlige folk som driver med lokalpolitikk.
De er naboer, venner, mammaer, pappaer og besteforeldre. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk.
De skal også tåle kritikk, men ikke hets.
Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for og legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering av utvalgte grupper av mennesker (LDO 2015:13).
Sosiale mediers inntog i våre liv har endret samfunnsdebatten.
Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Hvem som helst kan slippe til, og alle kan ta del i alle debatter.
Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.
De siste årene har vi imidlertid i økende grad opplevd medaljens bakside: Nettroll, sjikane og hatefulle ytringer. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag.
Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler.
Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke?
Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert.
Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten.
I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn. Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende.
Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får er å tie ytringene i hjel.
Noen ganger kan det være riktig vei å gå, andre ganger ikke. Konsekvensen er at nesten 40 prosent av kvinnene som mottar netthat blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett.
Dermed blir netthat et middel for å få meningsmotstandere til å tie, det fungerer, og det er et alvorlig demokratisk problem.
Videre ser vi at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn majoritetsbefolkningen for ubehagelige og nedlatende kommentarer, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det.
Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres.
Hamza Ali i AUF satte ord på det: – Det er trist å si det, men jeg er vant til å få slike meldinger. Det skjer hver gang jeg ytrer meg. Hatmeldinger er en ting, men trusler er det vanskelig å bli vant med, sa Hamza Ali til NRK. Når du er 18 år og ungdomspolitiker skal du ikke måtte stå i sånt.
Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at dem med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer.
La oss ta en dugnad i kommentarfeltene når vi likevel sitter og surfer i sosiale medier hver eneste dag. Ser du netthat, si i fra! Sett ned foten, og ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Demokratiet er noe av det kjæreste vi har.