Når «barnets beste» blir en unnskyldning for å beruse seg på sin egen makt. Og politikere, etatsledere og ordførere lar det skje.

Makt er definert som at en person/etat kontrollerer noe den andre har interesse i, mens den andre ikke kontrollerer noe den første har interesse i.

Som barnevernsforeldre er vel dette svært så gjenkjennelig

At barnevernet har all makt og som foreldre er man helt og totalt avhengig av deres vurderinger. Mange vil vel si at de besitter den største makten som finnes i Norge, nemlig makten over andres barn. Jo større makt, dess farligere er misbruket av den, sier den politiske filosofen Edmund Burke. I vår sak er alle fagpersoner enige om de grove feil som er blitt gjort, grove feilvurderinger mot vår datter som helt grunnløst ble kidnappet fra oss, og grove feilvurderinger av oss som hennes foreldre. Dette blir bare mer og mer tydelig, og tydelig hvordan barnevernet i Lørenskog har laget en sak som ikke eksisterte.

 

Kommunen har en egen agenda

Den som er blitt beruset av makt og har hatt fordel av den, om så bare for et år, kommer aldri til å oppgi den frivillig, er enda et sitat fra den samme Burke. I vår sak gikk barnevernet for adopsjon allerede tre uker etter plassering. Vi ble fortalt tidlig at vi aldri burde se for oss en tilbakeføring. I Nemnda fikk de ikke gjennom hverken fratakelse av foreldreansvar eller 1 samvær i året slik de ønsket. I Tingretten gikk den sakkyndige for tilbakeføring. Retten tilbakeførte ikke, men økte samværet. Men hva gjør så kommunen, med leder og nestleder som er beruset på egen makt? Og er vant til å få viljen sin? Jo, det finnes altså et notat fra et ledermøte i Lørenskog, datert 23.06-16, der leder står som saksbehandler der det besluttes å igangsette adopsjon, subsidiært å redusere samvær. 
Altså selv etter at både Nemnda og Tingretten er klare på at de ikke gikk for adopsjon, er dette fremdeles kommunens plan. Og samværene den gangen, som i dag, ble vurdert til å være «svært gode samvær for jenta». Altså ingen ny informasjon som skulle peke i retning av en adopsjon. Likevel er dette det kommunen jobber for. Nettopp fordi de allerede har bestemt seg, og lar seg ikke påvirke av fakta som viser noe helt annet.

 

Misbruk av makt

På dette tidspunkt hadde vi ikke hatt ett eneste samarbeidsmøte med kommunen.Ikke hadde de vært hjemme hos oss en eneste gang.Ikke hadde de gjort noen undersøkelse av vår omsorgsevne. Ikke hadde de heller drøftet dette temaet med oss. Ingen av fagpersonene som har vært inne i saken (utenom barnevernet) har ment at det ville være vårt barns beste å bli adoptert. Likevel skyver barnevernet vårt barn foran seg ved å kalle det «barnets beste» for å kunne trumfe gjennom sin vilje. Barnevernsleder sier til avisen at det ikke har gått prestisje i denne saken. Vel, det tror han knappest på selv. Hun var lovet bort for adopsjon, vår lille jente. Denne type misbruk av makt i et system som er så viktig for befolkningen å ha tillit til, er skremmende. Og da fra en kommune som skilter seg med verdiene; åpenhet, tillit og respekt. De sier selv at «verdiene skal kjennetegne kommunen i vårt møte med innbyggere og brukere av kommunale tjenester.» Jeg kan ikke si at vår familie har merket mye til dette dessverre.

 

Hvordan kjempe mot urett og maktmisbruk?

Jeg har blitt kritisert for å kjempe en kamp på nett og i media. Både Romerike Blad og Dagbladet har skrevet om vår sak. Jeg spør dere andre fedre der ute; hva ville dere gjort om dere opplevde det samme som oss? Jeg ser at hadde jeg ikke kjempet slik jeg har gjort, så ville hun vært adoptert bort. Hvilken urett ville det ikke vært mot henne, som virkelig fortjener å bo sammen med sine biologiske foreldre. Og hvilken urett ville det ikke vært mot oss. Dessuten må slike hendelser frem i lyset, for hvordan skal det ellers forhindres at nye familier opplever dette? For hverken barnevernsleder Arnfinn Heimstad eller nestleder Anne Lise Bangsund tar dette til seg og reflekterer over egne feilvurderinger. Nei, de mener at de andre fagpersoner konspirerer mot dem og at det kun er barnevernet som er i stand til å se barnets beste. Dette til tross for at det nå er 7 psykologer, 2 fastleger og 2 familieterapeuter som har vurdert oss som mer enn gode foreldre og at jenta vår bør komme hjem snarest. Barnevernet i Lørenskog var aldri interessert i å hjelpe oss, de var hele tiden bare opptatt av å ta vårt barn. De siste sakkyndige skriver


«Slik de sakkyndige oppfatter saken, kom barneverntjenesten aldri i bilde som hjelpeinstans, men som et myndighetsorgan som orienterte seg kun mot en løsning. Barneverntjenesten har stått overfor en sak som det må ha vært vanskelig å håndtere som følge av den sterke motstanden som foreldrene har hatt mot omsorgsovertakelsen. De sakkyndige vil bemerke at de finner foreldrenes motstand mot det som har skjedd som forståelig.»

 

Politikernes ansvar

Kommunens ledere er orientert om saken ved kommunaldirektør Dagfinn Cock med flere. 
Ordfører er orientert, samt politikere. Fagpersoner har varslet om manglende personlig egnethet og kompetanse i barnevernet. Alt dette kan dokumenteres, med mail eller lydopptak av samtaler. Noe jeg dessverre har sett meg nødt til da referater skrives feil eller viktige opplysninger utelates. Det finnes i dag ingen grunn for at disse fagpersoner i barnevernet i Lørenskog ikke må rydde opp etter seg. De har påført oss og ikke minst vårt barn, en ubotelig skade. Kidnapping av barn kan ikke godtas bare fordi det gjøres av en offentlig etat. I dette tilfellet en kommunal etat som er preget av maktmisbruk, inkompetanse og elendig ledelse. Og som har den triste effekten at den skader barn heller enn å verne. Jeg undrer meg på hvor mange andre saker er det der av lignende karakter. Der foreldre ikke har kjempet og hatt så mange støttespillere som vi har. Barna fortjener noe bedre. Jeg undrer meg også over hvorfor alle de som har varslet i saken ikke blir tatt mer på alvor. Er det fordi politikere tenker at barnevernet automatisk må ha rett? Er det fordi ledere ikke tar jobben sin på alvor? Er det fordi tilliten til det offentlige er så stor? Eller at de synes den bør være stor?
Eller er det fordi det er så lett å ha empati med fosterforeldre, som tross alt var blitt «lovet» et barn? De er det jo synd i, vi er jo bare de grusomme foreldrene. 
Fosterforeldrene i vår sak har også et familiemedlem som jobber i BLD. 
Det kan vel umulig være grunnen til at Horne ikke har tatt det på alvor vel? 
For så konspiratorisk går det vel ikke an å være?




En relevant og nyere artikkel, skrevet av Psykologspesialist og den første rettsoppnevnte sakkyndige Ragnhild Pettersen en av fagpersonene i saken der har varslet.

Når Kommunen er overgriper

 


Romerikes blad sin redaktør Magne Storedal har også en glimrende kommentar til saken vår, denne kan leses i sin helhet her.

Men et lite utsnitt:
Uavhengig av spørsmålet om tilknytning, er det helt klart at Ken og Vibeke har vært utsatt for grov urett i barnevernssaken mot dem. Behandlingen kan beskrives med ett ord:

Forstemmende! 


Som pappa kan jeg avslutningsvis kun understreke at det har vår datter, til de grader også vært utsatt for av dem som hevder at de skal verne henne.
Og uretten fortsettes av de som ønsker å beholde henne.