Debatt

Når andre tar valgene for oss

Også dagene på et sykehjem kan være gode. Hvis de eldre får si sin mening.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Søndag våknet jeg av meg selv halv ni. Fordi det passet meg. Jeg hentet avisen og laget meg en kopp kaffe som jeg tok med tilbake til sengen. Fordi det passet meg.

Jeg drøyde litt med frokosten, fordi det passet meg.

Etter en drøy halvtime fikset jeg frokost som bestod av bløtkokt egg med kaviar på grovt brød. Og knekkebrød med brunost. For det liker jeg. Dagen bestod av andre ting jeg liker som jeg porsjonerte ut slik det passet meg.

En løpetur langs Alanaelva, en lesestund med «Full spredning» av Nina Lykke, et hyggelig besøk hos min gamle mor, og middagsgjester på kvelden. Alt som det passet meg.

Denne friheten har de fleste av oss. Selvsagt må vi tilpasse oss ansvar og hensyn til andre mennesker, men vi kan gjøre mange valg om hva dagene våre skal inneholde. Om alle de små tingene, som er det store i et liv.

Den friheten bør alle vi som har den nyte. For den kan ha en utløpsdato.

Når kroppen ikke lenger bærer oss, eller lystrer som før. Når hodet ikke holder rede på hvem vi er, hvor vi skal. En plass på et sykehjem kan da være redningen. Her er gode hjelpere med føtter som kan gå skrittene for oss, hender som serverer mat, gir en dusj, og kler oss.

Mange eldre er varmt takknemlige for pleierne som setter inn sine krefter, når ens egne ikke lenger strekker til. Samtidig havner ingen i takknemlighetsgjeld.

Dette er hva Norge byr sine borgere, betalt med landets ressurser. De som sitter i sykehjemmets dagligstue har videre betalt sin skatt, og stadig betaler de for kommunens tjenester med inntil 85 prosent av den opparbeidede pensjonen sin.

Også de pårørende er takknemlige. Men de ser at noe kunne vært bedre.

Forbrukerrådets undersøkelse viser dessverre at nesten hver tredje pårørende har følt seg fortvilet over matserveringen deres kjære får på sykehjem. Og vi vet at så mange som 60 prosent av eldre i kommunens omsorg kan være underernærte.

Konsekvensene er alvorlige. De gamle får dårligere helse, og pådrar seg lettere sykdommer. De må bruke flere medisiner, og da kommer bivirkningene.

De svimler mer, faller og skader seg. Blir de da sengeliggende, reduseres kroppen ytterligere. De som regner mer på økonomiske enn menneskelige kostnader, kan jo se at dette også er dårlig samfunnsøkonomi. Andre kan legge til at de gode smakene er en glede i seg selv. Og å nyte dem med flere rundt et bord, skaper en stund å være sammen i. Øyeblikk som danner en meningsfull dag.

Alle vil vi at de eldre skal få så god omsorg som mulig. Men hva består den av? Min søndag var god, fordi den var tilpasset meg. Jeg gjorde ting som er meningsfulle for meg, men som kunne vært ørkesløse for andre. Maten valgte jeg etter min smak, når jeg var sulten.

Det gav meg næring, og det gav meg glede.

Hva da, når noen andre skal ta alle disse valgene for oss? Om noen setter mat vi ikke liker foran oss like etter forrige måltid, og vi ikke har rukket å bli sultne?

Når vi kommer på sykehjem, er vi prisgitt kommunen. Kommunen skal gi helse- og trivselsbringende omsorg. Næring og livskvalitet. For å klare det, må kommunene vite noe om beboerne. Hvordan de trives, om de får de måltidene de trenger, om kommunikasjonen med de pårørende er god, og mange andre ting.

Men hele 173, eller fire av ti kommuner, lar være å spørre sine eldre og familiene deres om dette, viser Forbrukerrådets ferske kartlegging.

De gjennomfører rett og slett ikke brukerundersøkelser.

Tallene er hentet fra kommunenes egen lovpålagte rapportering til Statistisk sentralbyrå, som viser om de har utført brukerundersøkelser i løpet av de tre siste årene. Og brukerundersøkelser bør selvsagt ikke bare omfatte sykehjemstjenestene og maten vi blir servert der.

Kommunene tilbyr et bredt spekter av tjenester der vi som innbyggere bør bli spurt om hvor tilfreds vi er med det vi tilbys. Barnehage, skole og hjemmetjeneste er kanskje blant de viktigste.

Vi velger våre lokalpolitikere i tillit hvert fjerde år, men vi må kunne forvente at politikerne ikke venter til neste valg for å sjekke om vi er fornøyde med hvordan de løser noe av det aller viktigste: Helt nødvendige tjenester som griper sterkt inn i våre liv – ja, som noen ganger utgjør hele livet.

Det er blitt sagt fra ministerhold under statsminister Erna Solbergs ledelse, at dette er for dårlig.

Det er Forbrukerrådet enig i. Innbyggerne må få komme til orde oftere enn ved valg. Og det har vist seg å ikke løse seg av seg selv. Vi mener derfor at dette skal være en plikt alle landets kommuner har.

Nikolai Astrup er ny kommunalminister.

Vi ber ham sørge for at våre eldre blir lyttet til. Han kan ikke trylle vekk tyngden fra alle dagene de har fått i livene sine. Men han kan gjøre dagene de har igjen lettere. For maten jeg og alle andre spiser en søndag, aktivitetene og menneskene vi fyller dagen med, hjemme, eller på sykehjem, er ikke bagateller. Det er livet.

Mer fra: Debatt