Når alle snakker, men ikke vet

Selma Moren velger å gjengi dommen ukritisk og bruker sine egne briller for å forstå saken.

Saken: I slutten av juni ble Gaute Drevdal dømt til 13 år og seks måneders fengsel for ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Drevdal nekter straffskyld. Dommen er anket og dermed ikke rettskraftig. Dette er hans svar på en kommentar av Selma Moren, publisert i Dagsavisen etter dommen falt.

I likhet med samtlige aviskommentarer rundt tingrettsdommen mot meg er også Dagsavisens «Å ja, men det visste jo alle» skrevet av en journalist som ikke var til stede en eneste dag under den over 8 uker lange rettssaken.

Resultatet er nedslående.

Les mer om saken: Knusende dom mot kulturprofil – 13 og et halvt år for voldtekter

 

Selma Moren velger å gjengi dommen ukritisk og bruker sine egne briller for å forstå saken. For henne handler det om en mektig mediemann som misbruker sin posisjon og sitt nettverk i årevis, mens alle rundt ham tier: «Så har det skjedd igjen. Det ‘alle’ visste har kommet fram i lyset.»

Det er et tidsriktig narrativ, men det stemmer ikke.

Det «alle visste» i 2015 var at jeg tilhørte et ungt miljø og hadde mange unge kvinnelige venner. Enkelte visste også at noen av dem hadde hatt sex med meg. Da de to første anmeldelsene mot meg ble kjent sommeren 2015 reagerte folk rundt oss med vantro.

Som sannhetsvitne bruker Moren Rødt-politikeren Kari Kristensen. Hun skriver følgende i en kommentar i Dagbladet: «Allerede i 2010 gikk det rykter om mannen. Partydop og nachspiel hvor de fleste mennene var over 40 – kvinnene rundt 20 år. Noen også enda yngre».

I tillegg til at dette ikke kan sies å være et rykte om overgrep, stemmer heller ikke påstanden om alder og kjønn: Det var også flere unge menn med. Det er riktig at noen i miljøet også var over 40, men sånn er det når man tilhører en subkultur hvor interesser går på tvers av alder og kjønn.

«Hver gang en slik sak dukker opp, må man spørre seg: Hvorfor har ingen sagt noe før?» Selma Moren tenker her på den svenske «kulturprofilen» Jean-Claude Arnault og den amerikanske filmmogulen Harvey Weinstein. Bortsett fra at disse sakene også berøres av #metoo er det er det vanskelig å se noen likhet mellom makten de har hatt og posisjonen jeg hadde.

Det nærmeste jeg har vært en reell maktposisjonen er som sjefredaktør for Natt&Dag i årene 1994–2003.

Ni år med hardt arbeid, sene kvelder på kontoret og jobbfester. Var jeg en som tok meg til rette, skapte et dårlig arbeidsmiljø, og misbrukte makt?

På nattogdag.no ligger alle numrene fra perioden ute.

Hver eneste medarbeider, mannlig som kvinnelig, er listet i kolofonen. Man kan jo spørre dem. Jeg tror svarene vil skuffe: ingen sa noe fordi det ikke var noe å si.

Sammenligningen med svenske Arnault er også søkt: «Han var omgitt av autoriteter som hadde både makten og evnen til å jekke han ned noen hakk. I stedet ble stadig nye dører åpnet.» Jeg har aldri vært omgitt av autoriteter, og heller ikke vært opptatt av å omgås kultureliten. Å sammenligne sosietetsliv i Stockholm med uteliv i Oslo er også meningsløst.

Mens Stockholm har voktet over sine lukkede og elitistiske sirkler, har vi i Oslo dyrket en «alle skal med»-holdning.

Selv om det er vondt, er det forståelig at Moren dømmer meg. Hun kjenner verken meg, miljøet jeg var en del av eller saken. Og tingrettsdommen, som for meg oppleves som det siste stikket i et fem år langt karakterdrap, er opprørende lesning. For meg er det ekstra opprørende å se hvordan bevis og dokumentasjon er blitt utelatt eller feiltolket for å passe konklusjonen.

Les også: Hun har skrevet bok om menns forsvar mot voldtektsbeskyldninger. Slik analyserer hun Drevdal-saken

Etter fem års etterforskning finnes det fremdeles ikke belegg for å anklage meg for ulovlig misbruk av stilling.

Likevel vender dommen stadig tilbake til påstander om skjeve maktforhold mellom meg og vennene mine, til aldersforskjell og til misbruk av tillit. Dette er moralske argumenter.

Dersom jeg har handlet umoralsk må jeg ta det inn over meg. Men det går ikke når tingretten blander moral og juss, og lar moralen påvirke skyldspørsmål og straffeutmåling i en alvorlig straffesak. I retten må det handle om straffbare forhold og bevis.

Moral må holdes utenfor.

Moren avslutter: «Helt til sakene eventuelt sprekker en dag. Da kan du stå der og riste på hodet og si: ’Det visste jo alle’.» At alle snakker om noe i dag betyr ikke at det var sant for ti år siden. Å overføre «alle visste, men ingen sa noe»-tankegangen fra et makttungt miljø i Hollywood til en vennegjeng i Oslo er en feilslutning. Slike feilslutninger er normalt når vi mennesker møter noe nytt vi ikke forstår og prøver å få det til å passe med noe vi allerede vet.

Confirmation bias er en vanlig feilkilde som kan føre til at man vurderer en situasjon helt galt og kommer til feil konklusjon. Dessverre er det dette som har skjedd både i dommen fra Oslo tingrett og i Morens kommentar om den.