Kultur

Nadieskas familie har fått nytt tak

Ett år etter orkanen Sandy trenger fortsatt titusener av cubanere humanitær hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Et Cuba i endring må ta igjen etterslepet etter tidligere orkaners ødeleggelser og bygge sikrere hus. For hver orkan som rammer den karibiske øya, går store deler av boligmassen tapt. I tillegg kommer store tap innenfor jordbrukssektoren og industri. Fortsatt repareres hus som ble ødelagt for ti år siden, og ennå gjenstår å bygge opp flere tusen hus som forsvant i orkanene i 2008. Det er ennå for tidlig å si hva etterslepet etter Sandy vil bli, men med dagens ressurser og gjenoppbyggingstempo kan det bli på hele 60.000 hus.

Nadieska Velazquez er lærer og bor i landsbyen St. Luis, der orkanen rammet hardest. «Jeg hadde akkurat kommet tilbake fra en hjerteoperasjon. Det var forferdelig. Vi var veldig redde», forteller tobarnsmoren som bor i et enkelt hus av treplanker med bølgeblikktak. Mannen til Nadieska var med på å evakuere en fire år gammel gutt til et trygt hus. «Vi er takknemlige for at vi overlevde», sier Nadieska.

Cuba anses å ha et av verdens beste beredskapssystemer. Når alarmen går, trer varslings- og evakueringsrutiner i kraft og sivilforsvaret tar over kommandoen i landet. Orkanen Sandy ødela rundt 230.000 hus i østlige Cuba, hvorav 24.000 ble blåst helt i stykker. 11 mennesker mistet livet. Det er et høyt tall i cubansk sammenheng. Når en ser den enkle standarden mange hus har, med bølgeblikktak og enkle trevegger, blir det veldig klart hvor stor betydning beredskapssystemet har for å redde liv og helse, slik som familien til Nadieska.

Boligkrisen på Cuba er ikke en humanitær krise, men kombinasjonen med to andre forhold gjør stadig flere cubanere mer utsatte og sårbare. For det første, den generelle vannforsyningen og sanitærforholdene. Flere steder renner kloakken åpen gjennom boligstrøk. Folk må gå lenger enn før for å hente drikkevann. Vannrør er enten gjennomrustet eller ikke-eksisterende, og det kan ta opptil 40 dager mellom hver gang det er vann i dem. Vann transporteres med gamle tankbiler med liten kapasitet, og som regel er det for få av dem. I mellomtiden hentes vann fra brønner og fraktes til fots eller med hest og kjerre. Vel hjemme lagres vannet i det man måtte ha av bøtter, tønner og malingsspann. I mangel på sikre vannbeholdere i hus og hjem, øker risikoen for vannbårne sykdommer. I juli i fjor kom de første meldingene om utbrudd av kolera, en sykdom som ikke har vært på Cuba på flere tiår. Sandy forverret denne situasjonen, og i dag rapporteres tilfeller over hele landet.

En annen fare som truer, er den usikre energitilførselen. Venezuela forsyner i dag Cuba med rundt halvparten av landets olje, med cubanske leger i Venezuela som hoveddelen av betalingen. Skulle Venezuela gjøre om på sin politikk og kreve markedspris for oljen, er risikoen stor for at Cuba går inn i en energikrise. Dette scenarioet får mange cubanere til motvillig å minnes de harde nittiårene etter Sovjetunionens sammenbrudd, da kampen for overlevelse fikk folk til å gjøre ting de sier de aldri ville forestilt seg. Hvis vanntankbiler blir stående uten drivstoff, kan dette sette landets vannforsyning i fare.

Dette er en situasjon som krever innsats på to fronter. For det første må vi gjøre det vi kan for å hjelpe så mange som mulig med sikre takløsninger og tilgang til rent vann. Med støtte fra norske myndigheter, EU og Norges Røde Kors, har Cuba Røde Kors så langt hjulpet 50.000 orkanofre. I tillegg gjennomfører Cuba Røde Kors kontinuerlig kartlegginger av risiko i lokalsamfunn over hele landet. Disse legges så fram for lokale myndigheter med forslag til løsninger. Denne metoden gjør det lettere for lokalsamfunn å påpeke feil og mangler slik at potensielle farer, som forurensning, flom, brannfarlige strømanlegg eller falleferdige bolighus, får økt prioritering av lokale myndigheter.

Da Raul Castro tok over for broren Fidel i 2008, satte han i gang en rekke reformer, særlig økonomiske. Rundt 400.000 cubanere jobber i dag i privat sektor. Brasil bidrar med store investeringer i landet, blant annet i byggingen av det som skal bli en av Latin-Amerikas største havner, like vest for Havanna. Nye migrasjonsregler gjør det lettere for cubanere å reise ut av landet - og inn igjen, og tidligere i år ble for første gang 18 internettkafeer åpnet rundt om i landet, riktignok til en pris de færreste har råd til.

Likevel, det vil ta lang tid innen disse reformene genererer tilstrekkelige ressurser til å ta igjen etterslepet fra tidligere orkaners ødeleggelser, gjenoppbygge titusener av hus og rehabilitere vann- og kloakkrør. Nadieskas familie har nå fått nytt tak, men titusener står fortsatt uten. Investeringer i lokalsamfunns motstandskraft er derfor nødvendig for å redde liv og helse når neste orkan rammer.

Mer fra: Kultur