Nådeløs mann

Å holde Arbeiderpartiet ansvarlig for 22. juli er som å gi offeret skylden for voldtekten.

Det går lange perioder hvor jeg glemmer hvorfor jeg blir så forbanna av Per Sandberg. Det er noe tilforlatelig med hissigproppen fra Trøndelag. Bakgrunnen hans fra den djupeste arbeiderklassen er sjelden i politikken, enda sjeldnere er det at han ikke skjuler klassebakgrunnen sin. Ikke i ord og ikke i handling. Sandberg nærer ikke noe ønske om å framstå som byråkrat, akademiker eller veltilpasset middelklasse. Han drikker akevitt, kjører for fort og tar tak i kragen til folk han er forbanna på. Han snakker rett fra levra uten modererende politikerord. Ikke en oppførsel noen kommunikasjonsrådgiver noensinne har anbefalt et maktmenneske, men antakeligvis er det langt større folkelig aksept for Sandbergs modus operandi enn for de uendelige variasjonene over «ingen kommentar» - som egentlig betyr «vil ikke» eller «tør ikke» - norske politikere øver inn når de nærmer seg makt.

I tillegg er Sandberg, i motsetning til mange av sine forgjengere i «populistrollen» i Frp, en dyktig sakspolitiker. Det er ikke kunnskapen eller arbeidsviljen som ville stått i veien for Sandberg som justis- eller samferdselsminister. Det er rullebladet og den skånselsløse ærligheten som ville blitt et problem. Den skånselsløsheten som hans partifeller i Frp nå opplever i forbindelse med lanseringen av sjølbiografien «Mot min vilje». Og det er den samme skånselsløsheten som gjør at jeg sliter med Sandberg når jeg helst vil like ham.

«Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet», sa Sandberg ikke mange måneder etter terroren på Utøya og i regjeringsbygget. Riktignok la han til at Ap var et offer, og riktignok blei uttalelsen beklaga dagen etter, men ikke av ham sjøl. Det var partileder Siv Jensen som, om enn halvhjerta, ba om unnskyldning på Sandbergs vegne. Skjønt, etter onsdagens bokutgivelse er det et åpent spørsmål om Sandberg var involvert i det hele tatt. Han er fortsatt forbanna, like forbanna som han var på Stortingets talerstol den gangen i november 2011. Forbanna på Arbeiderpartiet, som ifølge Sandberg bærer ansvar for 22. juli, forbanna på mediene og alle andre som koblet Breivik til Frp bare fordi han var medlem av partiet i en årrekke og bygget sin ideologi på noe av det samme fundamentet, og forbanna på Siv Jensen og de «blankpolerte» Frp-erne som ikke lot ham si hva han ville i kjølvannet av terroren. De som enten ikke delte Sandbergs forståelse av det som skjedde 22. juli, eller som valgte anstendighet i stedet for Sandbergs rasende ærlighet i møte med terroren.

Sent på kvelden den 22. juli holdt Jens Stoltenberg sin viktigste tale. Han blei kjent og hyllet over hele verden for å si at vi skulle møte terroren med mer demokrati og mer åpenhet. Mer enn to år etter er det en annen side ved statsministerens opptreden som er vel så i øyenfallende. Den 22. juli og i tiden etterpå har Stoltenberg avstått fra å politisere terroren. Et angrep på Norge, på vårt samfunn, på fellesskapet, sa han. Det hadde han ikke trengt. Breivik bombet ikke regjeringskvartalet fordi han hatet Norge eller vårt samfunn. «I dag skal dere dø, marxister», ropte han da han begikk udåden på Utøya. Han angrep Arbeiderpartiet, han angrep feminismen, sosialismen og det flerkulturelle Norge. Han angrep venstresida. Det var politisk terrorisme fra ytre høyre Norge møtte 22. juli. Ekstrem i sin bestialitet, men ikke ukjent. Det kunne statsministeren sagt. Men Stoltenberg valgte å ikke politisere terroren. Det burde Sandberg være glad for.

I stedet er han altså rasende. Inntil nå var det mulig å tenke seg at uttalelsene fra to år tilbake var et slags uhell, men etter at boka kom ut er det ikke lenger tvil. Sandberg mener Arbeiderpartiet bærer skyld for 22. juli. Det er som å påstå at voldtektsofferet har skylda for voldtekten. Men fordi den politiske debatten har dreid seg nesten utelukkende om hendelsesforløpet og Gjørv-kommisjonen, har Sandberg i stor grad fått det som han ville. Det er Arbeiderpartiet som er blitt syndebukken, offeret har fått skylda for angrepet på seg sjøl. Ikke fordi Sandberg har fått snakke fritt, men kanskje tvert om fordi han, mot sin vilje, har måttet holde kjeft. Hadde han sluppet til i fri dressur, ville det antakeligvis vært umulig å avpolitisere 22. juli. I stedet har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité under ledelse av «biljardkula» Anundsen, gjort vår tids største politiske spørsmål om til et spørsmål om formalia og politiets skiftordninger.

Det Sandberg ikke ser ut til å forstå, er at Stoltenberg, og store deler av norsk offentlighet valgte å lage borgfred etter terroren for å skåne folk. Skåne ofrene, de etterlatte, skåne Norge i sorg, men tro det eller ei, også for å skåne Frp. Man ville ikke koble Frp til ugjerningen. Mange, veldig mange, holdt tann for tunge og lot være å si hva de mente og følte i raseriet og sorgen. For å holde landet samla, for å la være å gjøre uskyldige medskyldige gjennom grove generaliseringer og raseriutbrudd. Dessverre er jeg helt sikker på at den skånselsløse politikeren Per Sandberg ikke kommer til å gjøre det samme om Norge en gang i framtida blir rammet av terror fra en muslimsk organisasjon.