Nabolands raushet og rohingyaene

Bangladesh har blitt rausere mot flyktningene fra Myanmar. Men sympati etter katastrofer er ferskvare.

Folk som rømmer fra ondskap tar ikke varme velkomster for gitt. Fire hundre tusen mennesker, hovedsakelig rohingyaer, har siden slutten av august flyktet fra etnisk rensing i Myanmar til nabolandet Bangladesh. Overlevende forteller om drap, voldtekter, landminer langs fluktruten og skudd etter fluktbåtene. Heldigvis spotter ingen i nabolandet de nyankomne som faller til jorden på den trygge siden av elven Naf.

Åpner opp

«Når vi kan mette 160 millioner mennesker, kan vi også ta oss av 700 000 rohingyaer», sier statsminister Sheikh Hasina. Stemningen i Bangladesh er preget av sjokk. Folk uttrykker avsky mot at spedbarn trampes i hjel i nabolandet og at landsbyer settes i brann. Omfanget av brutaliteten vekker grufulle minner fra uavhengighetskrigen i 1971 hos bengalere flest. «De opplever det samme som oss. Vi må hjelpe», går igjen i sosiale medier. Nå brettes det, tross begrensede ressurser, opp ermer: Nødhjelp mobiliseres, sykehus åpnes og folk sprer vitnesbyrd til en verden som er i ferd med å våkne.

Rohingyane er statsløse og egentlig ikke velkomne noe sted. Men i Bangladesh ser man nå forskjell på de mange som søker beskyttelse og de få som sto bak terroranslagene som Myanmars aller nyligste «aksjoner» angivelig gjengjelder. 

Å karakterisere den stadig mer autoritære statsministeren i Bangladesh som varm vil være å overdrive. I forbindelse med «rohingyaspørsmålet» har Amnesty tidligere kritisert regjeringen for å stoppe flyktningene ved grensen. Men i denne eskalerte situasjonen er det er ingen tvil om at hun har vist nærvær. En ti år gammel rohingya-gutt som for to uker siden så foreldrene sine bli drept før han besvimte av skudd og siden flyktet, fortalte at det gjorde inntrykk å høre nabolandets leder fortelle ham at også hun var foreldreløs. På fjernsyn kan man se bilder av statsministeren som tørker tårene til mennesker som har opplevd helvete på jord. Hun stryker over rygger som hulker. Hun kaller det urett. «Eier dere ikke samvittighet?» spør hun lederne i Myanmar.

Men på sikt skal rohingyaene «hjem»

Statsministeren i Bangladesh går uvanlig langt i å kreve handling og bedyrer at Bangladesh vil gjøre alt i sin makt for hjelpe. På kort sikt betyr det nødhjelp. På lengre sikt er det uttalte målet «å hjelpe dem hjem». Landets ledelse vil nemlig heller ikke ha rohingyaene. Særlig ikke i en tid hvor regjeringen frykter at radikale politiske utfordrere kan få økt oppslutning og tilgang til flere ressurser gjennom å involvere seg i krisen. For eksil-rohingyaer i Bangladesh, India og andre steder i verden, betyr «å vende hjem» til Myanmar å vende tilbake til et land som gjennom tidene har nektet dem statsborgerskap og tatt i bruk virkemidler for å ødelegge tilværelsen deres, i mindre og (langt oftere) større grad.

Deportasjon til en øy

I en slik sammenheng fremstår den bangladeshiske regjeringens planer om å løse sitt eget «flyktningproblem» gjennom å bosette de fordrevne på den golde, vær- og piratutsatte øya Bhashan Char likevel langt fra raust. Til tross for åpenbar kritikk mot denne ideen fra 2015, aner myndighetene nå et nytt mulighetsvindu for å gjennomføre den. I India har Modi-regjeringen brukt det vanvittige forslaget om å deportere 40 000 rohingyaflyktninger «hjem» som et middel til å styrke felles interesser, som økonomi og diskriminering av muslimer, med Myanmar.

Folk som rømmer fra ondskap tar heller ikke varige velkomster for gitt. Egeninteresse veier fortsatt tyngst. Mens en langsiktig løsning for rohingyaene fremdeles er helt i det blå, krenkes de grovt både i og utenfor Myanmar. Fremover kan menneskerettighetsbruddene de opplever i eksil også bli flere.


Bildet: Tegneren Aniruddha Bashar er en av mange som minnes 1971 nå i 2017 (Flickr.)

Teksten bygger på et lengre innlegg hos fagbloggen FokusIndia.