Debatt

Nå må vi omfordele børen

Korona er en dugnad. Flere av våre mest sårbare opplever korona som et eneste stort mørke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det ligger dypt i den norske folkesjela at vi gir etter evne og får etter behov. Det er selve kjernen i den norske velferdsstaten. Dette har også regjeringen lagt til grunn i sin strategi mot korona: vi skal verne våre mest sårbare. Det er vi stolte av. En gruppe har dessverre gått under radaren: mennesker med funksjonsnedsettelser.

Derfor roper vi nå et varsko.

Les også: Krisepakkene: – Friske og raske får. Syke og uføre får fortsatt ingen ting. Ikke en eneste krone

De fleste av oss opplever korona som vanskelig. Flere av våre mest sårbare opplever korona som et eneste stort mørke. Blant disse er et stort antall av dem som lever med funksjonsnedsettelser.

Redusert livskvalitet må tas på alvor. En undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå fra 2017 viser at bare 40 prosent av unge funksjonshemmede er stort sett fornøyde og opplever livet som meningsfylt. Det er halvparten av tallet for resten av befolkningen.

Og det var før pandemien.

En undersøkelse fra Helsetilsynet midt under pandemien viser at nesten halvparten av de som lever med funksjonsnedsettelser har fått dårligere livskvalitet, samtidig har helsetjenestetilbudet blitt redusert. Dette må tas på alvor, og det må reflekteres i smitteverntiltakene og i unntakene.

Les også: Studier: Mishandling av barn fanges ikke opp under pandemien

Pandemien har vært en påkjenning for oss alle. For mennesker som lever med en funksjonsnedsettelse har det vært særlig krevende at alle sosiale fysiske tilbud er satt på vent. Hverdagene har blitt stadig lengre og stadig vanskeligere for mennesker som selv i normale tider kan føle på isolasjon og utenforskap.

De har ikke kunnet dra på kafé eller på biblioteket, på skolen eller på hyttetur.

Aktivitetstilbud som ofte er avgjørende for deres fysiske og psykiske helse, er blitt borte. Før pandemien var muligheten til deltagelse i samfunnet dårlige, konsekvensene av å miste det lille som var, rammer mennesker med funksjonsnedsettelser brutalt. Innskrenkinger i kollektivtilbudet rammet alle, men mens gående fikk beskjed om å holde avstand på bussen, fikk de som trenger assistanse og rampe beskjed om at de ikke kunne bruke bussen.

Les også: – Voksne mennesker i sosiale medier er helt forferdelige. Jeg skjønner nå hvorfor barn mobber barn

Håpet ebber. Mange har ikke vært utenfor døren i året som hatt gått. Enkelte har ikke hatt fysisk kontakt med noen. De har vært i isolasjon siden 12. mars. De er ikke bare lei.

De kjemper hver eneste dag for å finne en mening med tilværelsen.

Gapet mellom personer med funksjonsnedsettelse og resten av befolkningen sine muligheter til aktiv deltagelse har økt enda mer i løpet av pandemien. Når restriksjonene vi har hatt påvirker oss alle så har de truffet hardere og mer brutalt for de som i utgangspunktet hadde en svak posisjon i samfunnet.

Vi får stadig flere meldinger om at håpet ebber ut. De fysiske plagene, smertene, blir stadig større som følge av manglende oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Den psykiske helsen påvirkes av manglende sosial kontakt og mangel på muligheter for aktivitet.

Politikerne må omfordele børen.

Les også: «Ingen lærte dem forskjellen på assistanse og overgrep»

Politikerne må inkludere mennesker med funksjonsnedsettelse når unntakene fra smitteverntiltakene formuleres. Man har solidarisk deltatt i dugnaden, men nå er børen i ferd med å vokse seg for stor.

Mange planlagte operasjoner og spesialistoppfølging er utsatt. De kommunale tilbudene er redusert til et minimum. Og sosiale møteplasser har forsvunnet.

Vi roper nå varsko.

Vi ber innstendig om at myndighetene ser at mennesker med funksjonsnedsettelser trenger å bli sett og hørt. Det haster å få på opp et grunnleggende tjenestetilbud. Vi må komme i aktivitet. Vi må få på plass et smittevernregime som åpner opp for bedre tjenester og samtidig et minimum av et sosialt liv. Vi må ivareta behovene for mennesker med en funksjonsnedsettelse på en tilfredsstillende måte.

Mer fra: Debatt