Debatt

Nå må Stortinget ta krigsdebatten

Skal Afghanistan-rapporten bli stående som et monument over sviktende vilje til å diskutere egne feil?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Stortinget står foran en viktig test. Politikerne må vise hvorvidt de har noen som helst vilje til å føre en bred og selvkritisk om norsk krigsdeltakelse. For mer enn femten år siden ble de første norske soldatene sendt til Afghanistan. Kort tid etter at USA og Storbritannia fyrte av startskuddet for Operation Enduring Freedom, fulgte Bondevik-regjeringen lojalt opp. Flere tusen norske soldater er blitt sendt til landet. Ti soldater er blitt drept. Norge har brukt milliarder av kroner på krigen. Afghanistan er fortsatt fattig. Og herjet av krig. Men Norge evner knapt å diskutere sin egen rolle i krigen. Jo da, det finnes kritiske stemmer, men den brede og kritiske offentlige debatten om krigsdeltakelsen har vi ikke fått.

Dette er ikke enestående for Afghanistan, vi har større debatter om brubygging på vestlandet enn om Norge skal sende soldater i krig. Afghanistan blir likevel en viktig test for Stortinget. Omfanget har vært enormt. Samtlige partier på Stortinget (med unntak av MDG) har i løpet av krigen vært i regjering, og bærer et tungt ansvar for en krigsdeltakelse vi våren 2016 fikk servert en solid gjennomgang av. Under ledelse av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal leverte Afghanistan-utvalget sin dom over 13 år med Norge i Afghanistan. Konklusjonen var nedslående. Det aller meste var gått galt, ikke minst på områder av betydning for sivile i Afghanistan. Det eneste målet man helt ut hadde lyktes med var å vise seg som en god alliert for Nato – og et land USA kunne stole på. Stortinget skal nå svare på rapporten fra utvalget. Denne måneden skal utenriks- og forsvarskomiteen komme med sin innstilling. Det er en ny mulighet til å vise at man er villige til å ta en åpen debatt.

Allerede et par uker etter at Godal presenterte rapporten om Afghanistan kom første sjekk på viljen til å lære av egne feil. I tillegg til vurderingen av forholdene i Afghanistan og det norske bidraget, streker utvalget opp tips til hvordan man kan unngå å gjøre samme feil på nytt. Ett av dem er mer offentlig debatt og åpenhet. Eller som Godal sa det: «En bredere debatt om slike engasjement vil være en styrke for det norske folkestyret og for Norge som alliert». Det ble tryn på første forsøk. Kort tid etter besluttet norske politikere å sende soldater til Syria for trening av syriske opprørere. Vedtaket ble fattet bak lukkede dører. Nok en gang. Viljen til åpen debatt har ikke blitt større siden da. Regjeringen har ikke lært noe av Afghanistan-rapporten, slo nylig Senterpartiets Liv Signe Navarsete fast i en bredside her i avisa. Bakgrunnen var et spørsmål hun hadde sendt til forsvarsministeren om de norske soldatene i Syria. Navarsete ville vite om de gruppene Norge støtter militært i Syria er omfattet av våpenhvilen Tyrkia og Russland framforhandlet. Hun ville også vite hvem norske soldater faktisk trener i Syria. Etter å ha fått svaret slo hun fast at «vi har ingen kontroll på hvem Norge egentlig støtter, hvordan vi forholder oss til våpenhvilen, og hva som skal i etterkant når oppdraget er ferdig».

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sier i svaret at hun fortløpende vil orientere den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, et organ Navarsete beskriver som et sted der de store partiene har snakket sammen i forkant, der de strør sand over alt som blir sagt, mens alle viktige debatter holdes unna det offentlige rom. Afghanistan-utvalget pirket ved noe av det samme: Det slår fast at ordningen med lukkede høringer i komiteen og brede redegjørelser på Stortinget må forbedres. Det er mildt sagt. «Syria-saken viser at feilene fra Afghanistan kan bli gjentatt. Den egentlige grunnen for at vi ble med var igjen at vi ville være en god alliert. Der USA går inn, følger Norge etter,» sa oberstløytnant Tormod Heier til Dagsavisen da utenriksministeren og forsvarsministeren skulle redegjøre om Afghanistan-rapporten på Stortinget. Han etterlyste større ærlighet og åpenhet rundt allianseavhengigheten, slik pirket han ved en av de sidene ved krigsdeltakelsen der sviktende vilje til åpen debatt i har vært mest påtagelig. Sjelden har det blitt mer tydelig enn da Navarsetes partikollega Trygve Slagsvold Vedum i sin tid etterlyste større ærlighet om hvorfor vi var i Afghanistan. «Vi fremhever at vi er der for å bidra til demokrati og frihet i Afghanistan, i stedet for å løfte fram hovedbegrunnelsen: Vi gikk inn fordi Nato er hovedplanken i norsk sikkerhetspolitikk». Ikke spesielt oppsiktsvekkende. Vedum hadde selvsagt helt rett: Vi var ikke i Afghanistan for å redde landets kvinner. Men fra Stortinget ble det fyrt av kraftsalver som «helt på trynet», «uærlig» og «patetisk». Han ble bedt om å avholde seg fra slike uttalelser «av hensyn til soldatene i Afghanistan». Forsøket på å reise en selvstendig debatt om når norske soldater skulle trekkes ut, uten å vente på klarsignal fra USA, ble møtt med et servilt «vi gikk inn sammen med våre allierte, og vi vil trekke oss ut sammen med dem».

Afghanistan-rapporten ga oss ingen bred og selvkritisk debatt om en feilslått krig da den ble lagt fram våren 2016. Det gjorde den heller ikke da utenriksminister Brende og forsvarsminister Søreide redegjorde om rapporten for Stortinget i februar. Redegjørelsen var en unik mulighet til å ta en grundig gjennomgang og vurdering av alle sider ved krigsdeltakelsen, avhengigheten til USA og om mangelen på åpen debatt før, under og etter norsk krigsdeltakelse. Men det ble ingen seanse preget av selvrefleksjon, men snarere en paradeøvelse i kunsten å tilsløre kritikk ved å legge mest mulig vekt på mest mulig annet, og overdimensjonere det som passer best inn i «fredsnasjonens» selvbilde og politikernes behov for å forsvare krigen.

Gransking av egen krigsdeltakelse må være en selvfølge, slik det også må være en selvfølge at ingen soldater sendes i krig uten en kritisk og åpen debatt i forkant, om strategier og motiver. Konklusjonen fra Afghanistan-utvalget understreker hvor viktig det er. Og det handler altså ikke bare om Afghanistan. Libya er et nytt eksempel på hvor galt det kan gå: Beslutningen om å sende soldater til Libya ble tatt på sviktende grunnlag, og vedtaket ble altså gjort via SMS. Norske fly bombet flest mål av alle i Libya. Det var et enormt og ødeleggende feilsteg. Og dessverre enda et eksempel på hvorfor vi trenger åpne, kritiske og ærlige debatter der politikerne kan stilles til ansvar for egne beslutninger.

Mer fra: Debatt