Tidligere kulturminister Thorhild Widvey (H) uttalte at likestilling ikke var et mål for regjeringen innen film. Men Stortinget påla regjeringen å sikre at NFI (direktør Sindre Guldvog på bildet) vil sørge for bedre kjønnsbalanse. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Nå må det tas radikale grep

Hvis Norsk filminstitutt virkelig vil ha likestilling på filmfeltet må de skjerpe målene. Moderat er ikke nok.

Onsdag 22. november arrangerte Norsk filminstitutt (NFI) seminaret «Let´s talk about sex», som en del av deres handlingsplan for en bedre kjønnsbalanse i filmbransjen. Etter et flott åpningsforedrag av feminist og forfatter Marta Breen, kom inspirerende innlegg på rekke og rad. Regissør Ellen Ugelstad la fram svært overbevisende argumenter om hvorfor tida er inne for kvotering: Med kvoter går verden framover, med kvoter får publikum mer variasjon. Det ofte gjentatte motargumentet «Jeg vil ikke bli kvotert inn», har gått ut på dato. For menn har blitt kvotert inn av andre menn i uminnelige tider.

Selve rockestjerna på seminaret var sjefen for Svenska Filminstitutet (SFI), Anna Serner. Når hun inntok podiet, brøt det ut spontan applaus og jubel i salen.

Da Serner ble sjef for SFI i 2011, satte hun et klart mål om 50 prosent kvinner i svensk film innen tre år. Denne satsingen har vært svært vellykket, og nå har Serner satt seg nye mål: Ikke bare skal prosjektstøtten fordeles 50/50, men også midlene som bevilges.

I tillegg har SFI nylig lagt inn et krav om at alle som får produksjonsstøtte må ha gjennomført et endagskurs i likestilling og arbeid mot trakassering. For som vi ser både i Sverige og Norge: #meeto viser at likestillingsarbeidet egentlig ikke har kommet noen vei.

Akkurat da vi var i ferd med å bli varme i trøya, var vi plutselig på overtid. Mange av oss i salen kjente på en frustrasjon over dette. For hva betyr et inspirerende seminar egentlig, hvis det ikke kommer noen konkrete resultater ut av det? Og kunne ikke denne debatten ført til viktige innspill til en ny handlingsplan?

Men handlingsplanen var visst allerede ferdig, den. Dagen etter la NFI den ut på sin Facebook-side, og det ble enda en skuffelse. For selv om de selv hadde invitert Serner til seminaret, og har sett de fantastiske resultatene hun har fått til i Sverige, virker de ikke villige til å følge hennes eksempel. Eller om de er villige, så vitner ikke ordlyden i handlingsplanen om det. For oss kvinner blir formuleringen «moderat kvotering» for vag i forhold til løftet om full likestilling. Det har vært praktisert lenge, uten at det har ført til ønskede resultater.

Jeg må smile litt når jeg tenker på hvor mye Serner minner om hovedkarakteren i et prosjekt jeg har jobbet med en god stund; vår egen Gina Krog. Hun var selve høvdingen i norsk kvinnekamp på atten- og nittenhundretallet. Hun hadde mange motstandere blant mannlige politikere, og blant kirkens menn. Men aller verst var kanskje motstanden hun møtte blant sine egne: Der de andre medlemmene av Norsk Kvinnesaksforening i 1884 gikk for den forsiktige formålsparagrafen: «Foreningens formaal er at virke for at skaffe kvinden den hende tilkommende ret og plads i samfunnet», var Krogh beinhard på en mer radikal linje. Hun ville kjempe for full politisk stemmerett for kvinner. Hun var skråsikker på at det var det eneste som vil likestille kjønnene. Da flertallet i foreningen gjorde opprør mot henne, forlot hun foreningen og startet en ny: Kvinnestemmerettsforeningen. Den store seieren kom 11. juni 1913, da samtlige 111 stortingsrepresentanter endelig stemte «ja» til at kvinner skulle få lov til å stemme ved stortingsvalg.

40/60 er et bullshitmål, sier Anna Serner. For det er alltid kvinner som er 40 og menn som er 60. Hun liker ikke ordet kvotering, fordi det blir sett på som om de mannlige pengene er kvalitet og de kvinnelige er kvotert. Likevel var hun helt klar på hva som hadde vært effektivt i Sverige: Den helt tydelige satsingen på 50/50 over hele linja, og trusselen om radikal kvotering hvis ikke produsentene fulgte opp.

Hovedpoenget er: Ansvaret for å oppnå kjønnsbalanse i filmbransjen kan ikke legges på produsentene, slik som «moderat kvotering» fordrer. De har selvfølgelig et medansvar, og det er tydelig at mange produsenter nå tar kjønnsbalansen på alvor. Noe av det mest gledelige på seminaret, var når en av våre mest erfarne mannlige produsenter innrømmet at han måtte gå i seg selv. Han sa at han tidligere ikke hadde sett det som sitt ansvar å få opp kvinneprosenten i norsk film, men at han nå begynte å se annerledes på det.

De fleste produsentene vil ikke føle seg kallet til forandring før pengene styrer dem i den retningen. NFI er derfor nødt til å ha et tydelig mål om 50/50, både i konsulent- og markedsordningen. Og hvis de mener oppriktig at dette er målet, bør ordlyden i handlingsplanen si dette.

Noen tenker kanskje: Vi kan ikke sammenligne oss med Sverige. Der borte har de mange flere dyktige, risikovillige kvinner osv. Men Serner kunne fortelle oss at det også i Sverige var en sterk forestilling om at å prioritere kvinner ville gå på bekostning av kvalitet. Men etter seks år med denne ordningen fastslår hun: Høyere kvinneandel har høynet kvaliteten på svensk film generelt. Også menn leverer høyere kvalitet når de får mer konkurranse. I år har Sverige hatt de beste resultatene på festivaler noensinne.

Jeg har ingen personlig agenda mot verken norske filmprodusenter eller NFI. Jeg er ikke en bitter filmskaper som har møtt manglende interesse for prosjektene mine, og som tror at kvotering vil få meg inn i varmen. Som manusforfatter har jeg gjennom mange år erfart god støtte fra NFI, både økonomisk og moralsk. Sjefene og konsulentene i NFI er engasjerte, dyktige mennesker, som kjemper for den norske filmen hver eneste dag.

Men for meg handler dette om å gripe et viktig og sjeldent momentum i forhold til likestillingen i norsk film, og komme med innspill til den nye handlingsplanen for kjønnsbalanse.

Moderat er ikke lenger nok. Nå må det tas radikale grep.