Nå er det alvor

Politisk handlingslammelse er målet. Angrep på fakta er middelet.

Miljøutfordringene har bidratt til å problematisere sammenhengen mellom vitenskap og framskritt. All vår kunnskap ser ikke ut til å hjelpe, vi står i fare for å komme til kort. Med de akutte miljøutfordringene med klima som den kanskje største, har det blitt vanskeligere å holde opplysningsidealene levende, i hvert fall uten en overbærende, postmoderne mine. Samtidig har de kanskje aldri vært mer aktuelle.

Idealer fra opplysningstiden handler om tillit til fornuft, vitenskap, humanisme og tro på framskritt. Men – vitenskap og teknologi har gjort det mulig å påvirke biosfæren i en slik grad at vårt livsgrunnlag er truet. Perspektiver som peker på språkets rolle, sosiale prosesser og kultur har bidratt til å problematisere og relativisere naturvitenskapens krav på å forklare naturen gjennom observasjoner og eksperimenter.

Forsberg: Jeg tror på menneskeskapte klimaendringer, men...

Naturvitenskap og andre empiriske vitenskaper er på sitt beste en jakt på sannhet, drevet av idealer om kritisk sans og objektivitet, kunnskap om hvordan noe forholder seg uavhengig av ståsted. Dette er et kulturelt gode, ja, kanskje det vi forbinder med opplysning: Kunnskap lyser opp der det før var overtro og dunkelhet. Men viktigere for å forstå opplysningsidealene i vår tid er tvillingen til disse: vitenskap og fornuft som kilde til kunnskap, som igjen er grunnlag for handling.

Vitenskapshistorikeren Steven Shapin beskriver den framvoksende naturvitenskapen på 1600-tallet som en reform av en naturfilosofisk tradisjon som hadde vist seg ubehjelpelig i møte med praktiske problemer. Naturvitenskapen fikk ingen prestisje, autonomi eller ressurser i samtiden hvis den ikke kunne bidra i praktiske utfordringer. Også i dag er grunnen til at samfunnet legger store ressurser i vitenskap å frambringe kunnskap som kan danne grunnlag for beslutninger, og for praktisk handling. Og når vi handler på grunnlag av kunnskap viser vi at vi i praksis stoler på den. Når vi bestiller time til legen fordi vi selv eller noen kjære er syke, viser vi tillit til legevitenskapen gjennom praktisk handling. Og leger kan handle på grunnlag av medisinsk kunnskap, kunnskap som har status som fakta. Fakta er bra fordi vi kan handle på grunnlag av dem.

Ulstein: Regjeringens politiske oljeplattform

Nettopp derfor er det fakta som angripes av krefter som ønsker handlingslammelse. Det er nå veldokumentert hvordan organiserte klimafornektere med sterke bånd til fossil energiutvinning og konservative tenketanker spredte tvil og forvirring om sammenhengen mellom utslipp av klimagasser og klimaendringer gjennom flere tiår, slik det dokumenteres i Oreskes og Conways (2010) moderne klassiker «Merchants of Doubt. How a Handfull of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoking to Global Warming». Ut ifra mottoet «Doubt is our product» var det nok å skape tvil om vitenskapelige fakta, uten å komme opp med alternative forklaringer eller modeller. Politisk handlingslammelse var målet. Usikkerhet og tvil gir spillerom for likegyldighet og avmakt i befolkningen.

Professor i historie Timothy Snyder beskriver i «The Road to Unfreedom. Russia, Europe, America» (2018) en «evighetens politikk» hvor et lands innbyggere blir handlingslammet fordi de tviler på alt og stoler på ingenting, alternative modeller for utvikling blir umulig, og diskusjoner om mulige reformer meningsløse. Uten tillit til fakta kan ikke folk stole på hverandre. Og heller ikke organisere politisk motstand. Å undertrykke kunnskap som kan føre til handling blir dermed avgjørende viktig for autoritære ledere.

Gravklev: Vi som går i søvne mot stupet

Disse kreftene spiller på vitenskapens hang til tvil, fordi vitenskapen i sin natur er selvkritisk. De samme idealene som leder fram til kunnskap og fakta, tilsier at vi skal se påstander om at noe er fakta i et kritisk lys, og være åpne for endringer. Fakta springer ikke direkte ut fra naturen, men frambringes av forskere i fellesskap. Vitenskapssosiologene som problematiserte de empiriske vitenskapene har gitt bedre innsikt i hvordan interessekonflikter og kontroverser kan gi strid om objektivitet. Det er for lengst erkjent at på et personlig plan trenger ikke kunnskap fra forskernes hyller være relevant eller meningsfylt når vi skal mene og handle. Kunnskap veves inn i praktiske hensyn, verdier og et grunnsyn på hva som gjelder som relevant og viktig. Slik sett kan vi ikke lenger holde på den enkle opplysningsideen.

Men nå er det alvor. I ytterste konsekvens blir spørsmål om menneskesamfunnets overlevelse et spørsmål om vi stoler nok på kunnskap til å ville og makte å handle ut i fra den. Det er påkrevd, både for individer og samfunn, å finne en vei mellom kynisme og relativisme på den ene siden, og ukritisk tro på autoriteter på den andre. Slik kan idealene fra opplysningstiden om tillit til fornuft, vitenskap, humanisme og tro på framtiden gjenskapes i det 21. århundret. Framskrittet ligger i møtet mellom naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap, som er nødvendig for individuell og kollektiv handling.

Her er noen forslag som kan levendegjøre opplysningsidealene: 1) Media må bli flinkere til å vurdere enkeltstudier opp mot et større bilde av flere studier, slik at påstander kan relateres til konsensus i et fagfelt. Dette krever styrking av forskningsjournalistikk, det vil si at en må finne måter å styrke finansiering av mediene på, slik at journalister kan bli gravende og gå i dybden. 2) Skolen må fokusere på ikke bare hva vi vet, men også hvordan vi vet, det vil si vektlegge fagenes historie. Samtidig må elever øves i å omsette og vurdere kunnskap som kan brukes i handling i deres samtid, og hvordan forholde seg kritisk også i interessekonflikter. 3) Universitetene må utøve sitt samfunnsmandat slik at de både frambringer fremragende forskning, men også har et bredt relevansbegrep som omfatter brukere som ikke har sterke kommersielle eller politiske aktører i ryggen. 4) Politikere bør vise at de kan la seg overbevise av bedre argumenter og av fakta.