Myter om islamofobi

Det pågår en kamp for å diskreditere begrepet ­­islamofobi. Angrepene er imidlertid upresise og kunnskapsløse.

Innlegget er skrevet sammen med Cora Alexa Døving, forsker, HL-senteret, Oslo.

Begrepet islamofobi er tilsynelatende en rød klut for mange. I det norske ordskifte er det den siste tiden framsatt påstander om begrepets historie som ikke medfører riktighet. Begrepet er veletablert i forskningslitteraturen ellers i verden. Forsøkene på å diskreditere det tar oppmerksomheten bort fra fenomenet det beskriver. Derfor er det på sin plass å avkle mytene om begrepets opprinnelse i norsk debatt.

Det hevdes for eksempel at begrepet islamofobi er blitt introdusert av ‘islamister’ og ‘folk på den ytterste venstresiden.’ Denne resirkulerte påstanden later til å skrive seg fra en artikkel av de franske feministiske forfatterne Caroline Fourest og Fianetta Venner i tidsskriftet Pro-Choix fra 2003. [i] I denne artikkelen hevdet Fourest og Venner at begrepet islamofobi er “tenkt ut av islamister.” De skrev blant annet at begrepet ble brukt av iranske mullaher etter den iranske revolusjonen om iranske kvinner som nektet å ikle seg slør [chador]. De hevdet også at begrepet ble ‘reaktivert’ av grupper som al-Muhajiroun og Islamic Human Rights Commission (ICHR) i Storbritannia under Rushdie-saken. Fourest og Venner oppgir imidlertid absolutt ingen referanser for disse påstandene. Det vi vet er at den militante islamistiske gruppen al-Muhajiroun ble etablert i 1986, men på ingen måte var særlig aktive i Rushdie-saken. Mobiliseringen mot Sataniske Vers i Storbritannia og ellers i verden var anført av helt andre grupper. ICHR ble grunnlagt så sent som i 1997 – altså lenge etter Rushdie-sakens mest intense år. Seriøs litteratur om Rushdie-saken indikerer heller ikke at begrepet islamofobi skal ha forekommet i mobiliseringen mot Rushdies bok. [ii] Verken Malise Ruthven eller Kenan Malik synes å ha registrert bruk av begrepet blant demonstrantene. Ingen av de muslimske foreningene som mobiliserte mot Rushdie og hans bok later til å ha anvendt begrepet. [iii] Hva angår Iran finnes det ikke dekning i noen seriøs forskningslitteratur for at begrepet skal ha blitt brukt av iranske mullaher på det tidspunkt Fourest og Venner hevder. I historikeren Janet Afarys autoritative Sexual Politics in Modern Iran fra 2009 – som blant annet utførlig beskriver kampen mellom det fremvoksende islamistiske regimet til Khomeini og sekulære feminister i årene like etter revolusjonen - forekommer begrepet overhodet ikke. [iv]

Den spanske forskeren Fernando Bravo López har studert begrepets historie. I en artikkel som nylig ble publisert i det velrennomerte fagtidsskriftet Ethnic

And Racial Studies påviser han at begrepet først opptrer i to arbeider om fransk kolonistyre i Vest-Afrika skrevet av de to kolonibyråkratene Maurice Delafosse og Alain Quellien i 1910. [v]

Verdens første islamistbevegelse var Muslimbrødrene (MB) i Egypt. MB ble grunnlagt i 1928 – altså atten år etter at begrepet først ble tatt i bruk i Frankrike. Vi finner det lite sannsynlig at akademikere som var ansatte på høyt nivå i det franske kolonibyråkratiet i 1910 kan ha hatt tilknytning til ‘den ytterste venstresiden.’ Påstanden om at det skal ha vært islamister og/eller folk på ‘den ytterste venstresiden’ som har introdusert begrepet islamofobi er følgelig ganske enkelt absurd. Det er også verdt å merke seg at denne påstanden om begrepets opprinnelse ikke finner noen støtte i den etter hvert omfattende seriøse forskningslitteraturen om islamofobi.[vi]

Det er også blitt fremsatt påstander om at den amerikanske lesbiske feministen Kate Millett (1934 -) skal ha blitt møtt med anklager om ‘islamofobi’ da hun dro til Iran etter revolusjonen i 1979. Millett har imidlertid skrevet utførlig om sine opplevelser i Iran i boken Going to Iran som kom i 1982. Her beskriver hun sin deltakelse i de feministiske massemobiliseringene i Teheran i perioden 08.-12. mars 1979. Begrepene ‘islamofob’ eller ‘islamofobi’ nevnes ikke med et eneste ord i denne memoaren. Det er dermed ingen faktiske holdepunkter for at Millett skulle ha vært utsatt for anklager om å være motivert av islamofobi fra islamistiske motdemonstranter eller myndighetenes side.[vii]

Den første registrerte bruken av begrepet islamofobi i akademisk litteratur på engelsk finner vi i et essay av Edward W. Said (1935-2003) fra 1985.[viii] Betydelig utbredelse i brede kretser får imidlertid begrepet først etter at det britiske Runnymede Trust i 1997 publiserer rapporten Islamophobia: A Challenge for Us All. Runnymede Trust-rapporten etterfølges så av FN-konferansen Confronting Islamophobia: Education for Tolerance and Understanding i London i 2004, med Kofi Annan på deltakerlisten, og av diverse rapporter fra EUs European Monitoring Centre on Racism and Xenophobia som anvender begrepet.

Som de fleste andre begreper kan et begrep som islamofobi brukes og misbrukes. Begrepet antisemittisme er en åpenbar parallell i så måte. Det betyr imidlertid ikke at ikke begrepene refererer til reelt sett eksisterende fenomener og tankemønstre. De mange som i ‘sekulær affekt’ nå hevder at begrepet islamofobi bare er et redskap for islamister og ‘den ytterste venstresiden’ fører selv en politisk kamp for å diskreditere begrepet. Deres midler i denne kampen er dessverre svært lite presise og kunnskapsbaserte.

Det er faktisk ikke slik at opprinnelsesmyter blir mer sannferdige desto flere ganger de repeteres. Ei heller av at politikere og aktivister benytter seg av mytene og viderefører dem som del av politisk retorikk. Debatten om begrepets opprinnelse kan vanskelig sees som annet enn en politisk avledningsmanøver. For det debatten om islamofobi burde dreie seg om er ikke begrepet i seg selv, men fenomenet det viser til. Fenomenet islamofobi dreier seg om en form for mistenkeliggjøring av, og tendensiøse og hatefulle påstander om muslimer som ikke har noe med legitim og nødvendig religionskritikk å gjøre. Dette fenomenets utbredelse er det i dagens norske virkelighet dessverre ikke vanskelig å dokumentere på en daglig basis.

Referanser

[i]Caroline Fourest og Fianetta Venner (2003) ‘Islamophobie?’ Pro-Choix nr. 26-27 (Høst-vinter) 2003.

[ii] Malise Ruthven (1990) A Satanic Affair. London : Chatto & Windus;Kenan Malik (2009) From Fatwa to Jihad: The Rushdie Affair and Its Legacy.London: Atlantic Books.

[iii] Lisa Appignanesi og Sara Maitland (1989). The Rushdie File. London: Fourth Estate.

[iv] Janet Afary (2009) Sexual Politics in Modern Iran (New York og London: Cambridge University Press).

[v]Fernando Bravo López (2011) ‘Towards a definition of Islamophobia: approximations of the early twentieth century’, Ethnic and Racial Studies 34 (4), s. 556-573.

[vi] Allen, Chris (2010). Islamophobia. Farnham og Burlington: Ashgate; Bunzl, Matti (2007). Anti-Semitism and Islamophobia: Hatreds Old and New in Europe. Chicago: Prickly Paradigm Press;; Gardell, Mattias (2011). Islamofobi. Oversatt av Aleksander Leborg (Oslo: Spartacus Forlag). Larsson, Göran (2006). Muslimerna kommer! Tankar om islamofobi. Stockholm og Göteborg: Makadam Förlag; Otterbeck, Jonas og Bevelander, Pieter (2006). Islamofobi. Stockholm: Forum För Levande Historia;

Sayyid, S. og Vakil, Abdoolkarim (red.) (2010). Thinking Through Islamophobia: Global Perspectives. New York: Columbia University Press; Shryock, Andrew (red.) (2010). Islamophobia/Islamophilia: Beyond the Politics of Enemy and Friend. Bloomington: Indiana University Press.

[vii] Kate Millett (1982) Going to Iran.New York: Coward, McCann & Geoghan.

[viii] Said, Edward (2000) [1985]. ‘Orientalism Reconsidered’. I Macfie, Alexander L.(2000). Orientalism- A Reader (New York: New York University Press), s. 345-61.