Myter og fakta om hatytringer

Årsak-virkningsforholdet mellom ytringer og handlinger er ikke et enkelt spørsmål.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Ervin Kohn, Det Mosaiske Trossamfund og Antirasistisk Senter

 

Man må gjerne debattere hatytringer, lov og rett. Man burde kunne forvente at sentrale og innflytelsesrike samfunnsaktører som Fritt Ord-direktør og Aftenposten-spaltist Knut Olav Åmås vet bedre enn å spre myter om bakgrunnen for norsk og internasjonal lovgivning og rettspraksis på dette felt slik han gjør i en kommentar i Aftenposten 24. januar 2016. Her er noen relevante fakta:

1. Det var ikke «Stalins diktatur» som «foreslo og fikk flertall for» forbudet mot hatytringer i FNs Internasjonale Konvensjon om Politiske og Sivile Rettigheter (ICCPR). Stalin døde i 1953, ICCPR ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1966 og først ratifisert i 1976. Selv om det ganske riktig var Sovjetunionen som tok initiativet til denne konvensjonen så lar ansvaret seg vanskelig plassere hos «Stalins diktatur.» For øvrig er konvensjonen ratifisert av 167 stater, deriblant en lang rekke vestlige stater. Den konvensjonsteksten som ble vedtatt i 1966 var på sentrale punkter følgelig også vesentlig endret i forhold til de opprinnelige utkastene. Skal man vurdere internasjonale konvensjoner bør man faktisk ta utgangspunkt i konvensjonsbestemmelsenes egne meritter, snarere enn hvilke stater som tok initiativet til dem. Det hører også med til historien at FNs Menneskerettighetsråd i en General Comment (34) fra 2011 klart og tydelig understreker at artikkel 20 (2) i ICCPR ikke kan brukes for å hindre eller straffe kritikk religiøse ledere, doktriner eller trosartikler.

2. Internasjonal og nasjonal lovgivning mot hatytringer er ikke forankret i «autoritære strategier» og ei heller noe den kommunistiske Østblokken i sin tid fant på. Danmark introduserte lovgivning mot hatytringer så tidlig som i 1939. Det daværende Vest-Tyskland reviderte Artikkel 130 i sin straffelov i 1960. Internasjonale rettsinstrumenter som FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948 (UNDHR) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) 1952 gir betydelig rom for nasjonal lovgivning mot hatytringer. Harvard-universitetets Samuel Moyn dokumenterer i The Last Utopia: Human Rights in History (2010) at menneskerettighetstenkningen i formuleringsfasen like etter 2. verdenskrig hadde noen av sine sterkeste pådrivere og støttespillere blant konservative kristne katolikker og protestanter, samt kristeligdemokratiske politiske partier.

3. Den norske straffelovens § 185 om «Hatytringer» (tidligere 135 (a)) er ikke et resultat av ICCPR 1966. Faktum er at da norske myndigheter introduserte 135 (a) i straffeloven i 1970, kom det som et direkte resultat av at den norske stat ratifiserte FNs Rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) fra 1965. Denne konvensjonen kom som et resultat av initiativer fra nylig uavhengige stater i den såkalte «3. verden», som sammenfalt i tid med en økende bekymring over tiltakende antisemittisme i vest-europeiske land.

4. Det er blitt en vanlig retorisk strategi blant selverklærte norske «ytringsfrihetsfundamentalister» å argumentere for at det er «uklare» grenser mellom lovgivning mot hatytringer og lovgivning mot ytringer som kan vurderes som «blasfemiske», «støtende» eller «krenkende» av religiøse eller andre minoriteter. Disse grensene er imidlertid ikke uklare under norsk lovgivning og rettspraksis. Norsk Høyesterett erklærte alt i 1981 i den såkalte Vivi Krogh-dommen at straffelovens § 135 (a) ikke var ment å beskytte mot ytringer rettet mot religion eller tro, men å beskytte individer mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer. Dette er et rettsprinsipp som norske domstoler har forholdt seg til like siden da. Den sovende norske blasfemiparagrafen, tidligere straffelovens § 142 ble avviklet ved ekstraordinært vedtak i Stortinget i 2015. Jeremy Waldron påpeker i The Harm in Hate Speech i 2012 at den overordnede tendens i lovreguleringer mot hatytringer er og bør være å beskytte individer og ikke grupper.

5. Sammenhengen eller årsak-virkningsforholdet mellom ytringer og handlinger er ikke et enkelt spørsmål. Men det er et etablert forskningsmessig faktum at ytringer kan ha både formål og hensikt, og under gitte forutsetninger kan bidra til legitimering av vold og overgrep. I de fleste hatkrimsaker som involverer vold mot minoriteter finner man som regel at voldsutøvelsen innledes eller ledsages av hatytringer. I moderne språkfilosofi har det lenge vært etablert enighet om at å ytre seg nettopp er å handle i verden. En etter hvert særdeles omfattende forskningslitteratur på temaet dokumenterer at grove menneskerettighetskrenkelser som terror og folkemord nærmest uten unntak foranlediges av umenneskeliggjørende språkbruk. Det betyr selvsagt ikke at dette alene og i seg selv er utløsende faktorer. Vi kan vanskelig se at forskningslitteratur som påpeker fakta og taler sant om dette skulle kunne bidra til å undergrave «forutsetningen for et fritt samfunn.»

6. Det hevdes at vi i Norge i praksis «begrenser oss til et forbud mot hatefulle ytringer som direkte oppfordrer til vold og kriminalitet.» Formuleringen er en sirkelslutning. For straffelovens § 185 definerer offentlige hatytringer med bakgrunn i bestemte kriterier som nettopp kriminelle og altså straffbare. Enhver som har studert lovteksten og norsk rettspraksis på dette feltet vil for øvrig vite at selv om terskelen for å ta ut tiltale og å pådømme noen under denne lovbestemmelsen er høy, så er den langt fra så høy som det her hevdes.

7. Både norsk og internasjonal lovgivning stiller norske myndigheter overfor klare og utvetydige krav om å sørge for et grunnleggende rettsvern for individer med minoritetsbakgrunn. Det er blant annet fordi man er vel vitende om at retten til likeverd og likebehandling i et liberalt og demokratisk samfunn fordrer en innsats mot hat og hatytringer. I en tid hvor mye tyder på at disse fenomenene er mer utbredte enn på lenge bør innsatsen på dette feltet snarere styrkes enn svekkes.