Debatt

Mystikkens mester gjennom 100 år

I dag ville André Bjerke fylt 100 år. En av Norges beste ordkunstnere gjennom tidene huskes best for sine kriminalromaner.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

André Bjerke formulerte barnerim om «en vogn med vafler, og saft på små karafler, og bær på glass, og ananas, og skje og kniv og gafler», og fortalte om «Farao på ferie hos farmora og mormora». Han har også skrevet en rekke avholdte dikt for voksne. Men også om kvinnebedåreren som brutalt får halsen skåret av med et taggete kniv mens han sover. Kriminalromanene hans kåres fortsatt med jevne mellomrom til noen av de beste som er skrevet her til lands. Til tross for at de bærer preg av å komme fra en helt annen tid.

André Bjerke skrev krim under pseudonymet Bernhard Borge. Ingen hemmelig identitet, men kanskje et signal om hans vurdering av sjangerens egenart. For Borge er selv en figur i bøkene sine, som forfatteren som må forsvare sin posisjon i åndslivet. Dette leker han med i første kapittel av debutromanen «Nattmennesket», fra 1941: – Jeg skriver ikke skjønnlitteratur. Jeg skriver kriminalromaner, sier romanens Bernhard Borge lakonisk sent på kvelden i et herreselskap. Borge overlater til sin psykolog-venn Kai Bugge å forsvare sjangeren, og framheve dens potensial som den mest spennende delen av litteraturen, med sine beskrivelser av «Individet i åpen konflikt med moral og samfunn, sammenbruddet av omhyggelig oppbygde hemninger og forskansninger, hele kulturens sammenbrudd i et enkelt menneske».

Sannsynligvis er det her virkelighetens André Bjerke som snakker gjennom psykologen, på bekostning av sitt pseudonym. Bugge beskylder for øvrig Borge for å kopiere forfattere som Øvre Richter Frich (Jonas Fjeld-bøkene), Leslie Charteris (Helgenen) og Agatha Christie, men også P. G. Wodehouse, forfatteren bak den komiske duoen Jeeves og Woorster. Det siste kan være verdt å legge merke til, siden ikke alt i disse romanene er ment å tas like høytidelig. De språklige finessene tok begge disse forfatterne på det største alvor.

I mine guttedager fikk vi først låne bøker fra voksenbiblioteket da vi begynte på ungdomsskolen. Godt vant fra mange år med Hardy-guttene og Frøken Detektiv (jeg skjønte fort at Nancy Drew var tøffere enn Frank og Joe Hardy til sammen) gikk jeg rett i krimhylla, klar for å bli voksen. Jeg leste «De dødes tjern» ferdig den første fredagskvelden. Detektimen på TV fikk bare være, for dette var mer spennende enn jeg kunne forestilt meg. Det samme gjentok seg med «Nattmennesket» neste uke. Jeg fortsatte en stund å låne tre krimromaner hver fredag. Jeg kan nok ha tenkt at jeg aldri skulle lese andre slags bøker. Med det voksne menneskets kompromissvilje har jeg veket tilbake fra denne forutsetningen. Den ble aldri et rendyrket prinsipp. Men noen av de «ordentlige» bøkene jeg leser nå gir meg lyst til å legge til et «dessverre». Jeg har fortsatt å lese så mye krim som jeg rekker over. Med en forhåpning om at nyere bøker i hvert fall skal gi litt av den samme tilfredsstillelsen som «Nattmennesket» og «De dødes tjern». Som oftest blir jeg skuffet etterpå, men sånn er det å bli stor.

Når de gamle bøkene nå ble tatt fram igjen merker jeg savnet av å lese dem med et mer barnslig, forbløffet sinn. Nå kommer alle senere erfaringer i livet i veien. Bøkene til Bernhard Borge er utsøkt virkelighetsflukt. Dette er kriminalromaner som lukkede univers. Med en forsamling mennesker samlet på et øde sted, som røyker og drikker tett, og forelsker seg flere ganger om dagen, til tross for overhengende fare. Noen av nettene er både mørke og stormfulle, alltid en effektiv omstendighet i klassisk krim. Og «dessuten kommer kvinnenes svakhet så sjarmerende for dagen hver gang det tordner», bemerker Borge (i karakter, sier vi for sikkerhets skyld). «De dødes tjern» har også antydninger til spøkelser, og andre overnaturlige fenomener.

Etter at offeret i «Nattmennesket» er tatt av dage under en sammenkomst på sitt landsted kommer bare én politimann og banker på, medbringende sin venn, psykolog Bugge igjen. Politimannen viser seg å være sjarmerende udugelig. «Det er bare en kvinne som i sin desperasjon kan finne på å gjøre noe så impulsivt, så eksplosivt», sier han om en av de mistenkte. Drapsstatistikk hadde allerede motbevist dette ettertrykkelig, og har fortsatt å gjøre det siden.

«De dødes tjern» utspilles i 1941. I et okkupert Norge, noe om ikke ofres en tanke i boka, bortsett fra at det har vært litt vanskelig å få kjøpt ei flaske akevitt. Man forestiller seg også at alvorlige kriminelle handlinger ville skapt litt større offentlig oppstuss enn de gjør i disse bøkene, selv under okkupasjonen.

Dette er fortellinger om handlekraftige, intelligente menn, og sårbare, nevrotiske kvinner. Denne Bugge framstår som en irriterende bedreviter, som sprader rundt med overfladisk psykoanalyse og andre vidløftige drømmetolkninger, og bare kommer hederlig fra fortellingen ved å oppklare sakskompleksene så godt som på egen hånd. Men om jeg skal bruke underbevisstheten selv, så kan det være herfra jeg har det med å hoppe over alle drømmesekvenser i romaner jeg har lest som voksen.

«Diktning er noe folk driver med, bare for å ha et påskudd til å slippe hederlig arbeid», sies det i «De dødes tjern», av en annen av Bernhard Borges venner – som selv er litteraturanmelder i en osloavis. Han mener at forfattere blir mer skamløse jo mer talentfulle er, og legger til: «Men du er ærlig og redelig talentløs, Bernhard; derfor tror jeg du har en misjon likevel». Litteraturanmeldere kan få sagt det. Men Bernhard Borges misjon ble likevel aller best synliggjort av André Bjerke selv.

Mer fra: Debatt