Av: Anders Wyller, daglig leder i Oslo Musikkråd
Godt gjemt, og idyllisk beliggende på baksiden av Nordtvet gård på Kalbakken i Groruddalen ligger musikkverkstedet Fyrhuset. I mer en tretti år, siden oppstarten i 1997 har stedet blitt en institusjon for spillesugne unge mennesker. Stedet er et drivhus for musikkinteresserte mennesker mellom 10 og 20 år, og en viktig møteplass for all ungdom fra hele byen, uansett kjønn og bakgrunn, nybegynner eller viderekommende. De har kun ett ønske; å spille sammen, å være sammen om musikk – med bandundervisning, låtskriverkurs og lydproduksjonskurs.
Imidlertid: Trusselen om nedleggelse er like sikker som høstmørket. Hvert år må bydelen kutte i kulturbudsjettet, og hvert år dukker Fyrhuset opp som en naturlig salderingspost. Hvert år må fyrhuserne mobilisere til kamp for musikktilværelsen med opprop, underskriftskampanjer og fakkeltog – som ender med at bydelen besinner seg og alle puster lettet ut med et puh! vi klarte det igjen. Og Fyrhuset halter videre ...
Dette er jo litt av et paradoks når vi vet at byrådspolitikere jobber for å styrke ung-kulturtilbudet i de fattigste bydelene i Oslo. Og paradokset blir ikke mindre når man kobler dette opp mot Groruddalssatsingen for 2017-2026: «Hovedmålet for Groruddalssatsingen er å bidra til varige forbedringer av tjenester og nærmiljøkvaliteter i områder i Groruddalen der behovene er størst. Målet er å få flere beboere i disse områdene til å bli økonomisk selvstendige og aktivt deltakende i lokalsamfunn og storsamfunn.»
Her må noen snakke sammen.
Fyrhuset; en enkel betongkloss uten toalett og innlagt vann, men med sjel – that's it. Oppskriften er jo superenkel; det er ikke mer som skal til for å treffe ungdomssjela. Magien ligger nettopp her; enkelt og greit, realt, og i hjertet av bydelen. På innspillskonferansen Ungdom og kultur 12. mars tidligere i år var budskapet entydig og nettopp det; Vi ønsker gode møteplasser der vi bor. Unge folk digger Fyrhuset, det er dette de vil ha. En møteplass der de typisk faste grupperingene opphører; og der fellesskapsfølelsen oppstår idet du går over terskelen og tar i et par trommestikker eller plugger i gitarforsterkeren.
Godt etablerte og innarbeidete ungdomsarenaer som ungdom identifiserer seg med, som de søker seg til og faktisk ønsker å være ved, må sikres varige driftsmidler. Bydelen kan ikke alene bære ansvaret for dette med all den kulturpolitiske usikkerheten de lever under. I og med at det kommer ungdom hit fra hele byen, bør det være et mål å få dette til et byomfattende tiltak der ansvaret ligger hos kommunen, jfr Groruddalen motorklubb m.fl. Ungdommen bør vel benytte tiden på musikkaktiviteter, fremfor å forberede seg på årlig kamp om å være eller ikke være.
Fyrhuset er en altfor viktig kulturplass til at det skal skusles bort i byråkratiske blindveier/omveier. For å si det sånn; hadde det f.eks. vært plass til et biljardbord istedenfor en miksepult, hadde Fyrhuset kunnet definere seg som fritidsklubb og dermed vært sikret støtte. Det er det imidlertid ikke plass til, og naturlig nok heller ikke skal være plass til.
Fyrhuset har overlevd i over tretti år – fantastisk! – og er kanskje det billigste og mest treffende ungdomstiltaket Groruddalen og Oslo kan skilte med. Godt etablerte ungdomsarenaer må vernes, beskyttes og forsiktig foredles. Samtidig må politikerne fortløpende lytte til ungdommen om hva de tenker og ønsker og møte dem i tiden og virkeligheten de står i.
Vi inviterer herved Rina Mariann Hansen og Raymond Johansen til Fyrhusets musikkfestival 6. juni – håper å se dere der!