SÅRET ARKITEKT: Klaus Schuwerk. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Museumsvokterne

Museal moro! Fram med popkornet.

For oss som heller følger med på museum enn VM, har det vært ei rik uke full av ukvemsord og mishagsytringer.

Etter lang tids krangling, indignasjon og eksistensiell uro i salongene om stengingen av Nasjonalgalleriet, har det denne uka skummet friskt av ordskiftet om det nye Nasjonalmuseet i Vika. Museet skal etter planen åpne neste år. Da er det gått svimlende nær 50 år siden første arkitektkonkurranse for et nytt museum på Tullinløkka. Vi tar ikke lett på nybygg i dette landet.

Men nå var det jaggu på tide med litt støy igjen. Det er jo over et halvår siden det sist var en kontrovers rundt det nye praktbygget. Da stillaser og presenninger ble løftet vekk, var det som om det kom et unisont «mon dieu» fra et forfjamset korps av museale meningsbærere. De nølte ikke med å uttrykke sin bestyrtelse overfor Aftenposten: «Mange er åpenbart frustrerte over bygget som nå reiser seg», sa arkitekt Kathrine Nyhus.

Hun kunne love at bygget aldri ville få den samme ikoniske kvalitet som operaen og raste om at «bygget engasjerer seg for lite i omgivelsene». Det er jo som kjent en dødssynd for et museum. Ja, for oss alle egentlig. Tida sto stille, lufta vibrerte, i Oslo 3 da skiferbygget ble avkledd – og omtalt som et fengsel for kunsten. Det var sjokk og vantro, og sterke ord som «avvisende» og «ignorant» ble brukt. Sågar «introvert» ble brukt som presist kårdestøt inn i sida på den tyske arkitekten.

I ukas runde var det nettopp byggets tyske arkitekt Klaus Schuwerk sin tur til å trekke blanke våpen. Han er nemlig nå så indignert at det går rundt for ham. I DN på torsdag var begeret fullt, og han lot alt av dannelse fra Eidgenössische Technische Hochschule fare, da han mente at museets danske direktør Karin Hindsbo har tatt fra ham jobben med å fullføre bygget. I avisen kom han med dette støtet mot direktørens blottlagte, forsvarsløse torso. Et dødsstøt. Ha, hun gir blaffen i kunsten!

«For meg ser det ut til at Karin Hindsbo ikke har noen visjon for museet bortsett fra at de besøkende skal drikke mye kaffe».

Au, au, au. Det svir nok. Her var det lite sødme, men mye bitterhet i kaffen.

Lite er farligere enn en såret arkitekt. Tyskeren i hvit skjorte og perfekt sittende dress hadde mer. Han fortalte om sitt første møte med den danske dame, da han skulle presentere sin visjon og filosofi: «Da jeg spurte hva hun tenkte om det, reiste hun seg plutselig og sa at hun hadde et annet møte. Ha det. Ingen kommentar. Ingen kommentar siden».

Det er hjerterått.

Men det har skummet borte i Bjørvika også, der Munchmuseet nærmer seg ferdigstillelse. Atter en arkitekt tar sats. Til Dagbladet sier Gaute Brochmann at «Munch-museet suger. Både i betydningen at det ikke ser bra ut, men også at det suger alt lys ut av Bjørvika». En koksgrå koloss, kaller han bygget. Den er slett ikke blitt et «lystårn i fjorden», som det het i den sedvanlig nøkterne juryvurderingen. I Bjørvika hindres både «transparent virkning» og bygget har fått en «betongfasade som er helt begivenhetsløs». Og det er det siste vi ønsker oss, eller hva? Det suger!

Så for deg som syns museum ikke er moro, at arkitektur ikke rocker, kan jeg fortelle at det er der det er action. Og vi har ikke engang begynt å bygge regjeringskvartalet. Fram med popkornet!