Mulighetenes pandemi

Midt på dagen rusler de rundt i vårsola: Sjefene, rådgiverne, frilanserne. Burde de ikke heller jobbe?

I disse tider hadde det vært stilig å vise til at det kinesiske tegnet for krise, «ji» betyr både fare og mulighet. Men stemmer dessverre ikke. President Kennedy ga oss denne feiltolkningen i 1959, og den har blitt sittende. Men sannheten er egentlig enda bedre: «Ji» betyr i denne sammenhengen ikke mulighet, men avgjørende øyeblikk.

Vi står midt i et slikt avgjørende øyeblikk, og myndigheter og ledere jobber på spreng for å finne riktige tiltak og ta gode avgjørelser.

Mye handler om penger – men mye handler også om ord: Hvordan vi rammer inn tiltakene og iscenesetter situasjonen vi står i, er helt avgjørende.

Regjeringens første respons var reaktiv – og, vil vi påpeke, helt riktig. Ordene statsminister og helsemyndigheter brukte, fikk oss til å stoppe opp. Vi gikk hjem (i motsetning til italienerne).

Bra gjort, så langt. Men nå må vi raskt over i en ny fase. Vi kan nemlig ikke fortsette å rope stopp – vi må få fart på økonomien igjen: Redde arbeidsplassene og sikre velferden. Det betyr at vi nå må finne ordene som utløser kreativitet og mot til å finne andre løsninger og skape verdier på nye måter.

Vekk de skarpe hodene fra den bedøvende unntakstilstanden

Statsministerens tale 18. mars var stødig, landsmoderlig og beroligende. Ja, vi må beholde roen, og ja, vi må fortsette å ta vare på oss selv og hverandre.

Men å ta vare på hverandre må også handle om å ta vare på Norge som samfunn. Og det gjør vi ikke gjennom å gå hjem og legge ned arbeidet. Da kan den velmente, men fortsatt reaktive og forsiktige, omsorgen bli en trussel.

«Det er folks hoder som er den nye oljen», er Erna Solbergs mantra. Men i dag rusler mange av disse hodene rundt i vårsola, med barnevogner, uten kaffe.

Mange strikker, baker, rydder i garasjen og bruker timevis på sosiale medier. I fasen som kommer nå, trenger vi en retorikk som vekker disse skarpe hodene fra den bedøvende unntakstilstanden landet befinner seg i. For ordens skyld: Vi snakker selvsagt ikke om folk som er syke eller som må være hjemme for å ta seg av familiene sine i en unntakstilstand, men alle dem som er blitt permittert.

At staten tar regningen for permitteringer som følge av koronapandemien, er helt avgjørende for at mange bedrifter skal holde seg i live på kort sikt. Men dette tiltaket sporer ikke til handling framover. Få blir gira og fremoverlente av å bli permittert.

Danmark betaler ikke ut permisjonspenger, men gir stønad til bedriftene så de kan betale ut lønn til sine ansatte. Det føles nok ganske annerledes å få lønn når man ikke kan jobbe, enn å få dagpenger fordi man ikke har noen jobb å gå til. Dessuten er det mye lettere (og lovligere!) å jobbe det man kan hvis man sitter hjemme og mottar lønn, enn hvis man mottar en ytelse fra staten. Selv om pengene kommer fra staten uansett, ser vi altså at det er stor forskjell på om pengene heter lønn fra arbeidsgiver eller dagpenger fra staten.

Ikke legg ned arbeidet

«Å ta vare på hverandre» betyr ikke å legge ned arbeidet og ta opp strikketøyet eller gå og rydde i garasjen. Å ta vare på hverandre innebærer å gjøre det man kan, yte sin plikt, om du vil, fra der man er. Produsere, skape verdier, selge og kjøpe. Igjen ser vi hvor viktige ordene blir. Kjenn på hvor forskjellig det føles hvis arbeids- og sosialministeren fra sin karantene for eksempel sier «hold deg hjemme, og ta vare på dine medmennesker gjennom å holde avstand» eller «hold deg i aktivitet og jobb hjemmefra – og pass på å koble deg på og være involvert i prosjekter du vanligvis gjør sammen med andre».

Er du en liten leverandør, still krav til kundene dine om å opprettholde all mulig aktivitet. Det er å vise omsorg.

Er du en stor og mektig kunde, still krav til leverandørene dine om å fortsette å levere, om enn under nye og mer utfordrende forutsetninger. Det er å vise omsorg.

Er du statsråd, NHO-sjef eller lnnovasjon Norge-sjef, still krav til at både offentlige og private virksomheter skal fortsette å bestille varer, tjenester og skape verdier. Det er å vise omsorg.

Vi trenger en ny new deal

Omtrent 60 prosent av den norske arbeidsstokken jobber i offentlig sektor. De er den viktigste kunden til de andre 40 prosentene, som utgjør privat næringsliv og ideell sektor.

Digitalisering og nye måter å jobbe på gjør det fullt mulig å holde de fleste aktiviteter i gang, selv om man må jobbe adskilt og i karantene. Å bruke offentlige midler på å holde næringslivet i gang, gjennom å opprettholde nivået på offentlige innkjøp er, i den fasen vi går inn i nå, en mye bedre investering enn å bruke offentlige midler på å betale for folks permisjon. Paradoksalt nok er jo permisjonen kanskje et resultat av at oppdraget fra den offentlige kunden ble borte.

Akkurat som da Roosevelt i 30-åra, og Stoltenberg under finanskrisen i 2008, tvang staten til å shoppe, trenger vi en new deal igjen. Og krisen er en gylden mulighet til å skape nye produkter og tjenester. På grunn av nedgang i ordrebøkene har mange tilgjengelig kapasitet til nettopp det akkurat nå. Næringslivet trenger bare at noen betaler for det – og Norge har penger på bok.