Debatt

Mottak i Afrika – 10 spørsmål

Hvor godt gjennomtenkt er ideen om et europeisk asylmottak i Afrika?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen åpnet denne uka (26. juni) for å opprette europeiske asylmottak i Afrika. Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg åpnet i forrige måned for det samme; i nordisk eller europeisk regi. Dermed er det stortingsflertall for en slik modell. Men hvor godt gjennomtenkt er den? Her er noen grunnleggende spørsmål:

1. Er «Afrika» spurt? Under Berlinkonferansen i 1884–1885 ble Afrika skåret opp som en bløtkake og fordelt på europeiske kolonimakter. Er vi tilbake der? Kan vi bare bestemme oss for å legge asylmottakene våre til «Afrika» (54 land), og så blir det slik? I motsatt fall, kan vi ikke få høre hvilke afrikanske land som er spurt, og hva de har svart?

2. Hvor stor skal leiren være? Utlendingsdirektoratet (UDI) tar høyde for at det kan komme 7000 asylsøkere hit til landet i 2018. Hvor mange er ventet til de tre nordiske nabolandene våre? Noe tilsvarende? Trolig mer? La oss være forsiktige, bruke et nordisk samarbeid som eksempel, og anslå at det vil komme 30.000 asylsøkere i året, hvert år, til for eksempel et svensk-dansk-finsk-norsk asylmottak i Afrika. Også asylsøkere får barn, så på fem–seks år – og det er et kort tidsperspektiv i asylpolitikk – vil mottaket i størrelse passere Dadaab i Kenya, Afrikas største og mest omstridte flyktningleir. Klarer vi å håndtere det? Kenya klarer det ikke.

3. Hva slags landskap skal mottaket legges i? Mellom en afrikansk flyktningleir og lokalbefolkningen blir det alltid konflikt. Det starter med plassering: Legges mottaket/leiren til et karrig halvørkenområde, blir det konflikt om grunnvannet. Legges mottaket til et normalt frodig område, blir det konflikt om beiteområder og dyrkbar mark. I tillegg kommer avskoging av områdene rundt mottaket – 30.000, så 60.000, så 90.000 asylsøkere må ha ved til bålene sine, hver dag, så de får kokt mat.

4. Hva slags standard skal mottaket ha? Hvis standarden legges på normalt nordisk nivå kommer mottaket til å virke som en magnet, og konflikten med lokalbefolkningen til å bli desto skarpere. Stikkord: «Hvorfor skal de inne på mottaket få alt i hendene, mens vi må slite for føden?». Legges standarden lavt, på normalt afrikansk landsbygdnivå, får vi regelmessige presseoppslag med etterfølgende ramaskrik her hjemme. Australia har forsøkt å legge asylmottak til «tredjeland», som det heter – stillehavsøyene Manus og Nauru – og fått voldsom kritikk for det. Men australierne har laget et ord vi kan ta med oss – «stillehavsløsningen». Blir «afrikaløsningen» et begrep i norsk asyldebatt?

5. Hvor skal maten til mottaket kjøpes? I Afrika som andre steder gjelder loven om tilbud og etterspørsel. 30.000, så 60.000, så 90.000 asylsøkere i en fellesnordisk leir utgjør en kolossal etterspørsel. Hvis maten skal kjøpes inn lokalt, vil det presse prisene opp og gi trangere tider, til og med sult, for familier i lokalsamfunnet. Hvordan forsvarer vi det? Hvis maten skal importeres, for eksempel fra amerikanske overskuddslagre av mais, er den afrikanske tommelfingerregelen at opp mot 40 prosent av maten forsvinner under transport og dukker opp på lokale markeder i så store mengder at prisene presses ned og lokale bønder taper, kan hende så mye at familiene deres sulter. Hvordan forsvarer vi det?

6. Skal det nordisk-afrikanske mottaket være åpent for alle – eller skal det foregå en siling? Enhver utlending som i dag klarer å ta seg til et nordisk land og uttale ordet «asyl» sånn noenlunde, utløser et sett av rettigheter, der de viktigste er rett til gratis forpleining og lommepenger mens asylsøknaden behandles, og rett til anke hvis den avslås. Skal samme prinsipp gjelde for et nordisk-afrikansk mottak? Gratis kost og losji pluss lommepenger til alle som vil? Det kan komme til å bli et stort mottak. Eller skal det foregå en siling, slik at ikke alle slipper inn? Hvilke kriterier skal legges til grunn for den silingen, og hvordan skal den utøves?

7. Hva slags vakthold – eksternt og internt – skal det være i det nordisk-afrikanske asylmottaket? Sett at mottaket i løpet av fem år vokser til et samfunn på 150.000 mennesker, som til en viss grad er invitert dit av oss. Da har vi vel også et visst ansvar for sikkerheten deres? Skal mottaket gjerdes inne, for å beskytte lokalsamfunnet mot asylsøkerne og asylsøkerne mot lokalsamfunnet? Hvem skal håndheve sikkerheten? Nordisk politi, nordiske soldater? Eller afrikansk politi, afrikanske soldater? Hva slags mandat skal de ha? Skal de fungere som domstoler og utmåle straff for volden og overgrepene som alltid kommer i en leir der 150.000 mennesker er stuet sammen, og slik bli en stat i staten?

8. Hva slags saksbehandling skal asylsøkerne på mottaket underlegges? Skal alle intervjues av norske og nordiske saksbehandlere? Det blir mange saksbehandlere. Alle asylsøkerne skal selvfølgelig ha rett til å bo på mottaket mens søknaden behandles, og etter det – mens anken deres behandles. Hvor mange år snakker vi om?

9. Hvordan skal vi få asylsøkere til å forlate leiren ved endelig avslag? Skal de få penger for å dra frivillig? Eller kastes ut med makt? I Dadaab ble kontanter mot frivillig retur en gullgruve for mange familier, som dro, holdt seg borte en stund og så kom tilbake.

10. Hvor skal pengene til det nordisk-afrikanske asylmottaket tas fra? Bistandsbudsjettet, som vanlig? Nesten hver femte bistandskrone brukes allerede på integreringstiltak for asylsøkere og flyktninger her hjemme, det er å ta fra de mange og gi til de få. Skal hver fjerde og tredje og annen bistandskrone etter hvert brukes på «afrikaløsningen»?

Det blir for øvrig spennende å se hva menneskesmuglerne – verdens tredje største smuglerindustri etter narkotika og våpen – gjør for å møte konkurransen fra framtidige nordiske og europeiske asylmottak på afrikansk grunn. Bare ett er sikkert: De gir seg ikke uten kamp.

Gunnar Kopperud er bokaktuell med «Vi som elsket Afrika – et essay».

Mer fra: Debatt