Motparten er ikke bedre enn du gir den lov til å være – etteranalyse av finaletapet i damenes håndball-VM

En god taktikk skal få motparten til å måtte endre spillestil. Frankrike spilte Norge dårligere gjennom å ødelegge rytmen i det raske norske spillet, og få de norske spillerne til å gjøre vanskeligere valg i angrep. Feilprosenten ble høyere, spillerne mer usikre og feilprosenten større også i andre situasjoner. Kampen signaliserte hvordan fremtidens håndball på toppnivå vil bli, og hva Norge kan forbedre seg på.

gggggggggggggggggggggNorges styrke

 

Norge har utpreget seg ved godt forsvarsspill i form at spillerne har vært raskt ute og stoppet og forstyrret angrepsoppbyggingen.  På sitt beste har jeg vel aldri sett maken til godt arbeidende forsvarsspill.  Dette må ha vært et mareritt for motstanderne å spille mot. 

 

Den norske styrken i angrepsspillet stor grad lå i raske spillere med hurtig spill og bearbeiding, samt raske kontringer. 

 

-         Forsvarsspillerne er vant til å skulle stoppe spillere som kommer inn i midten. Men mot Norge må de bevege seg sidelengs, og det er ikke alle som er like kjappe i retningsforandringene.

 

-         Norge har et tempo i angrepsspillet som få klarer å stå mot. Sverige klarte det. Da hadde spillerne klar beskjed om ikke å bevege seg. De skulle stå i posisjonene sine og la de norske bakspillerne få skyte fra distanse. De var disiplinerte og fulgte planen til punkt og prikke.

(se http://www.tv2.no/sport/9554937/)

 

Frankrikes styrke

 

Det var kjent fra før at Frankrike hadde et godt forsvar.  I semifinalen mot Sverige utviste Frankrike også gode ferdigheter i å blokkere for skudd. 

 

Det franske angrepsspillet holdt mer avstand til forsvarsmuren, hvor de varierte mellom å dra ned tempoet i kampen og komme med raske individuelle stikk.  De hadde mange nok spillere med farlige nok individuelle ferdigheter.

 

Spillerne må være skjerpet hele tiden

 

Kampens avgjørende utviklingsdetajer er beskrevet mesterskapets offisielle rapport (se http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/84PbP.PDF)

 

Kampen startet med at de norske spillerne slappet av en tanke. Dermed kom Frankrike for lett til de to første målene.  Etter dette fulgte lagene hverandre tettere.   På dette nivået er det små marginer som avgjør kampene.  Et mål tidlig i kampen teller like mye på sluttresultatet, selv om målfrekvensen og situasjonene kan påvirke spillernes psyke og valg underveis. I tette kamper vil det være avgjørende i hvor stor grad spillerne klarer å holde seg skjerpet hele tiden.

 

Forstyrrelse av den norske spillestilen

 

Frankrike klarte å få Norge til i stor grad å spille på en annen måte enn det hurtige spillet som var det norske lagets styrke og vante måte å spille på.  De fikk det norske angrepsspillet inne et spor der Frankrike hadde sin styrke.

 

Frankrike satte en spiller langt ute for å stoppe Stine Bredal Oftedal fra hennes venstre bakspillerposisjon. Når hun ble angrepet så snart hun fikk ballen, da stoppet spillet ofte for mye opp.  De klarte ikke bare å forstyrre spillet mot henne, men denne forsvarsspilleren stod slik at den også sperret veien videre.  Det ble vanskelig å benytte seg av venstre kant.  Spillebanen ble i stor grad delt i to og effektivt innsnevret.  Avskjæringen av breddespillet og forstyrrelse av ballfordeler var en viktig årsak til at spillet gikk i stå.

 

Noras Mørk, høyre bakspiller synes å ha en tendens til å søke innover mot midten. Her hadde Frankrike allerede tettet seg godt til.  Det ble ikke mange norske angrep fra kanten.  Forsvaret til Frankrike klarte å få fokusert det meste av angrepet til midtområdet og fikk slik lettere spill. 

 

Selv i situasjoner som begynte med roterende bearbeiding, så det ut til at spillerne etter hvert hadde funnet sine avsluttende posisjoner, Stine Bredal Oftedal og Nora Mørk var vendt mot hverandre tett på et tett forsvar hvor angrepet ble avbrutt for å starte på nytt.  Det synes å ha vært planlagt å finne sluttåpningen, men uten gode pasningsalternativer når det enten viste seg å være for tett eller hvor angrepsspilleren vegret seg for at sjansen var for marginal.  Slik så det ut til at angrepsplanleggingen var for monoton, og slik gikk i stå av seg selv. 

 

Hvor Norge hadde en styrke i raske kontringer med å sende lange baller fram til raske spillere, klarte Frankrike på nærmest utrolig vis å avverge flere slike utspill. De norske spillerne vegret seg deretter flere ganger for å slå slike lange baller til medspiller og sågar også mot et bur uten målvakt.

 

Også Frankrikes sidevalg påvirket spillestilen og kan også ha vært avgjørende:

 

-         Norge startet til høyre for sekretariatet i samtlige kamper frem til finalen. Da har man kunnet spare forsvar/angrepsbyttet med Nora Mørk til andre omgang.  Når Frankrike valgte å ta "Norges" side i første omgang, så måtte man stå med Mørk begge veier etter pause. (se http://www.tv2.no/a/9559549)

 

VM-blogger for TV2, Stig Nygård har trukket fram at Frankrike brukte alle 16 spillere i finalen mens Norge brukte bare 13, der to av dem kun var på banen i fem minutter.  Her er det et ¨åpent spørsmål om Frankrike spillte på en slik måte at flere av de norske spillerne ikke passet godt nok inn i mot denne spillestilen eller om den norske lagledelsen la til grunn at den norske førsterekken var godt nok trent til at spillerne ville holde slik at den totale belastningen og gi bedre uttelling enn å gi flere inbyttespillere en sjanse.  Det er vanskelig å si i hvilken grad bruk av flere innbyttespillere ville ha gjort noen forskjell, da det ikke så ut til å være kondisjonsmessige begrensninger som gjorde utslaget her.

 

Alternative spillemuligheter ble ikke benyttet i særlig grad

 

Når angrepsspillet synes å butte imot for det norske laget, da synes det ofte å være dårlig utnyttelse av mulighetene for angrep fra kantene.

 

-         Frankrike slapp de norske kantene hele kampen, likevel har Norge kun en eneste kantavslutning. Det er verdt å merke seg. (se http://www.tv2.no/a/9559549)

 

Hvor de franske spillerne på vei tilbake, og fortsatt uorganisert ble det norske angrepsspillet ofte roet ned.  Med så mange fotrappe spillere i det norske laget kunne det godt være at det ville ha gitt mer uttelling å fullføre et raskt raid i samspill enn å vente på at den franske forsvarsmuren og det forstyrrende forsvarsspillet hadde satt seg.  Det kan godt være forbedringsmuligheter i å trene spesielt på å utnytte slike situasjoner.

 

Angrep fra mindre gunstige situasjoner

 

Når det raske samspillet stoppet opp, da ble det flere av situasjoner med individuelle angrep, som var lettere å forsvare seg mot.   De franske spillerne var dyktige til at å tette igjen der, slik at de norske spillerne lettere pådro seg angrepsfeil i situasjoner der de ellers kunne ha fått gjennombrudd og/eller skaffet seg straffe.  Selv om de norske spillerne også ble flinkere til dette, så påvirket dette nok også angrepsvalgene. Bakspillerne måtte slik gjøre satsingene sine lengre fra målet enn de pleier. 

 

VM-blogger Stig Nygård etterlyste en norsk spiller som kunne skåre fra distanse hvor han pekte på at Linn Jørum Sulland kunne ha erstattet en av de fire ”lærejentene” i troppen (se http://www.tv2.no/a/9559549).

 

Mindre gunstige skuddplasseringer

 

Fra statistikken klarte Frankrikes keepere å redde 1 av 9 skudd i hjørnene oppe.  På siden ble halvparten reddet. I midten nede ble 2 av 7 reddet, og i hjørnene nede ble 5 av 9 reddet.  (se http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/84FTR.PDF

 

Selv om skuddvalg i mange tilfeller må avgjøres av situasjon hvor deler av målet kan være dekket av blokk eller av spilernes plassering, så er det grunn til å spørre om det norske analyseteamet og spillerne hadde kartlagt de franske keepernes ferdigheter og karakteristika godt nok. 

 

I dette bildet er det imidlertid ikke selvsagt at man vil finne de franske keeperne i tidligere kamper har vist svakheter på de samme punktene.  Det er også en åpen mulighet for at det franske analyseteamet har studert de norske spillernes angrepsvalg og derved tatt sjansen på hvor forventingen var størst for hvor skuddene ville komme.  I så tilfellet har keeperne ved bevisste valg bidratt til å spille de norske spillerne svakere.

 

Interesserte kan studere tallmateriale fra kampene via siden http://ihf.info/en-us/ihfcompetitions/worldchampionships/womensworldchampionships/ihfwomen%e2%80%99sworldchampionshipingermany2017/fixturesandresults.aspx.

 

 

 

Påvirkning på psyken – usikkerhet – overforsiktighet – feil – spillte motstanderne gode og til selvtillit

 

Høyere feilprosent og forstyrrelse av rytmen i spillet gjorde spillerne mer forsiktige og usikre.  Dette smittet, og det ble mye høyere feilprosent i situasjoner som burde normalt ha vært lagets styrke, som straffeskudd og målvaktsredninger.  Et utslag var også at et tilsynelatende greit utspill til kanten i hjørnet hvor Frankrike ellere var utspilt, førte til at spilleren ikke klarte å få kontroll på mottaket av ballen.

 

Måten straffeskuddene feilet på var betegnene. Det ble skutt for nær keeperen, og dels også direkte hvor vedkommende hadde arm eller bein.  Slik ble enkelte skudd reddet uten at keeperen trengte å bevege seg merkbart.  Skudd som ble satt utenfor, sier det samme. 

 

Jeg vet ikke om keeperen til Frankrike var spesielt god her eller om det i større grad var spillerne som skjøt fra dårligere muligheter gjerne med god hjelp med forsvarsblokken som dekket for soner.

 

-         Frankrike dro tempoet ned i kampen og var utrolig disiplinerte. De avsluttet knapt på en eneste halvsjanse. Noe som hindret Norge i å kjøre fart i kontringene sine.

 

-         Uten ankomstspillet ble Stine Bredal Oftedal og Nora Mørk stangende mot verdens tetteste forsvarsmur.

(se http://www.tv2.no/a/9559549)

 

I tillegg og gjerne i sammeheng med disse ferdighetene hadde de også gode ferdigheter i å slå vekk eller fange opp innspillene til strek.  Altså hvor Heidi Løke ellers synes å ha hatt fangarmer som en blekksprut, synes det som de franske forsvarerne hadde lengre fangarmer.

 

Det ble også gjort feil som gav unødvendige straffer til motparten.  Når en fransk spiller hadde klart å komme igjennom i og var i en ellers krevende skuddsituasjon, ble det gitt en helt unødvendig dytt som medførte straffe og gjerne også utvisning.  I en slik situasjon vil det gjerne bli dømt mål om angriperen lykkes i stedet for straffe.  Slike situasjoner medfører gjerne at angripereren får en dobbel sjanse. Nå er ikke dette noe spesielt for denne akuelle kampen, og heller ikke for bare for Norge, men tvert imot svært vanlig i stort sett alle kamper. Det er uansett grunn til å tenke på om en slik ekstra dytt forbedrer eller forverrer situasjonen. Hvor dette skjer i nærmest som en refleks i kampens hete, da vil det ventelig kreve analyse og trening for å finne en bedre balanse i forhold til hva som gir størst nytteverdi. 

 

Gjenomsnitthøyden på lagene er omtrent den samme, i overkant av 175 cm, men to av de sentrale bakspillerne i angrep er Stine Bredal Oftedal og Nora Mørk som begge er 167 (jf. http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/NOR.pdf vs. http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/FRA.PDF).  Frankrike hadde høye spillere og god blokk i midtforsvaret.  De var også flinke til å blokkere for lave skudd. 

 

De norske angrepene ble i stor grad ledet inn mot midten, hvor det ventelig var mest ugjennomtrengelig.  Dette gjorde det vanskeligere for det norske angrepet.  Når de ble presset til å gjøre vanskeligere valg, da gjorde dette saken enklere for Frankrikes målvakter.  Disse fikk en relativt god start og fikk bygget opp sin selvtillit.

 

Årsaken til at Norge tapte lå både på det psykologiske området, hvor usikkerheten gjorde at det ble gjort feil, og på det taktisk spillemessige.  Frankrike hadde funnet egnet mottrekk til det som var den norske styrken, men det norske laget hadde ikke egnete motrekk, og satset på at den norske spillemessige styrken ville holde til å vinne.   

 

VM-blogger Stig Nygård har et poeng i at andre spillertyper som kunne tilføre laget andre sterke sider, kunne ha bidratt til å gi laget en vei over kneiken.

 

Hadde straffeskuddene satt med en feilprosent som normalt, eller hadde redningsprosenten vært noen hakk opp, da burde dette alene ha vært nok til å vippe kampen i norsk favør.

 

Det lave redningsprosenten hos de norske keeperne krever gjerne nærmere gransking

 

–        Vi har blitt reddet av keeperne i kamp etter kamp, men dette har ikke vært en god dag. Den dagen motstanderen har flere redninger enn oss, kommer det norske tapet og de norske tårene, oppsummerte Bredeli. (se http://www.tv2.no/sport/9559166/)

 

Ifølge offisiell kampstatistikk fra Det internasjonale håndballforbundet står Kari Aalvik Grimsbø med 1 redning av 8 skudd, 13 %, Katrine Lunde med 3 redninger av 18 skudd, 17 %, og Silje Solberg med 0 redninger av ett skudd. Total er dette oppført med en redningsprosent på 15 % (se http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/84FTR.PDF).

 

-         Lunde plaget etter finaletapet: – Det er litt kjedelig ikke å ha en unnskyldning (se http://www.tv2.no/sport/9559769/)

 

Publikuns reaksjon på spillerbørsen var at

 

-         Keeperne slaktes (se http://www.tv2.no/sport/9559005/)

 

Dette gir imidlertid ingen kvalitativ forklaring.

 

-         Det er lett å slakte de norske målvaktene for manglende redninger. Men de hadde heller ikke de beste arbeidsforholdene i denne kampen. De franske skytterne fikk skyte veldig fritt når de kom til sjanser.

 

-         Det var ikke nok redninger. Det var noen kantskudd som aldri skulle gått inn. Men 23 baklengsmål skal uansett være få nok til å vinne en håndballkamp. Bare ikke mot Frankrike.

(se http://www.tv2.no/a/9559549)

 

Total redningsprosent i mesterskapet var på 41 % for de norske keeperne ifølge offisiell statistikk.  De franske spillernes uttellingsprosent for skudd var på 63 % (se http://ihf.info/files/competitiondata/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/TOPTeam.pdf).  I finalen var Frankrikes uttelling på skudd på 66 %, der også andre årsaker enn redninger er inkludert.   I finalen var altså redningsprosente mer enn halvert i forhold til totalen, samt at Frankrikes uttellingsprosent i finalen var høyere enn totalen, som da ville inkludere mot lavere rangerte lag og keepere.  Normalt sett når man møter et sterkt forsvarslag som Norge har vært, da skal skal skåringsprosenten gå ned, med mindre man velger sikrere situasjonen før man skyter.  Det synes nettopp å være nettopp det siste Frankrike valgte:

 

-         De avsluttet knapt på en eneste halvsjanse. (se http://www.tv2.no/a/9559549)

 

8 av målene kom etter gjennombrudd med 100 % uttelling, 5 av dem kom på kantskudd og 5 fra 6 meteren, begge etter 83 % uttelling. Tallene tilsier at Frankrike spillte seg til gode sjanser, hvor det norske forsvaret ikke var gode nok.  Det kan være grunn til å studere kampstatistikken mer nøye sammen med mer inngående videoanlyse for å finne gode nok kvalitative forklaringer og forbedringsmuligheter her.  I dette kan det være naturlig å vurdere om de norske keeperne måtte gjøre spesielle plasseringer eller valg som motstanderne måtte kunne utnytte. Av 23 mål kom 8 av målene nede til venstre og 5 nede til høyre, hvor ingen skudd her ble reddet. (jf. http://ihf.info/files/CompetitionData/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/84FTR.PDF)

 

Spillerutvalg, spillestil og taktikk og spillernes forberedelse er trenerens hovedansvar

 

Spillere velges enten til spillestilen eller så velger man spillestil etter hva slags spillertyper man har og disse ferdigheter.  Det kan stilles spørsmål til hvor vidt laget hadde mange nok spillere som egnet seg for den hurtige spillestilen, og også om andre spillere burde ha vært innhentet hvor det oppstod behov for å spille på en annen måte en den foretrukne spillestilen.

 

På dette nivået har gjerne begge lag gode analysetam.  Hvor motparten også er forberedt på å sette inn mottrekk og spille på en annen måte, og en selv også har lagt opp sin taktiske spillestil tilpasset motparten, da kan det være en utfordring å finne på ytterligere motrrekk underveis.

 

Det er ikke selvsagt hva og hvor store endringer som det er funksjonelt å gjøre i en kampsituasjon.  Mulighetene begrenses av spillernes kunnskaper og ferdigheter, herunder også samspill med smarte trekk underveis.

 

Den franske treneren, omtalt som mesterhjernen Olivier Krumbholz, traff omtrent perfekt med taktikken sin, og gjorde det slik omtrent så vanslelig det lot seg gjøre for det norske laget.  Slik er det mulig at han gjorde Frankrike mer gode og Norge dårligere, enn at den norske treneren gjorde en dårlig jobb.

 

I et lagspill må gjerne mottrekk trenes inn og drilles over tid.  Spillerne må gjerne også ha blikk for spillet til å kunne variere og finne fram til trekk som virker.  Så lenge som laget tross motstand skårer jevnt og trutt, og lagene kniver om ledelsen, da er det ikke åpenbart at det er nødvendig å legge om taktikken.  Hvis spillerne skal forsøke trekk som de måtte være mindre vant med, da kan slike trekk også medføre høyere feilprosent. 

 

Regulering av spillernes psyke underveis er også noe som må være høyt i laglederens bevissthet.  Time-out benyttes typisk for å gi spillerne en pause og nye instruksjoner når de er synes å ha gått seg fast i et spillemønster som ikke gir den ønskete uttelling.  Hvis ikke spillerne er godt trent til å følge de spesielle instruksjonene som gis, da er det en fare for at spillernes engasjement og oppmerksomhetsnivå med de praktiske utfordringene i spillet at instruksjonene blir glemt så fort spillet er i gang igjen. 

 

Planlagte enkelttrekk kan gjøre en nytte i oppnå et enkelt mål, som derved kan gi nytt håp og giv når angrepet har gått i stå.  Uansett er det imidlertid en begrenset mengde med sprell som man kan forsøke for å få til forbedret spill. 

 

I dette mesterskapet har vi sett eksempler på forsvarsspill av en ny klasse.  På sitt beste har Norge med sine aktivt framadspringende forsvarerere, spillt slik at motstanderlaget har hatt en nærmest umulig oppgave i å komme til farlige angrep. Frankrike har med sin måte å forstyrre rytmen og spillestilen til Norge, samt med ferdgheter til blokkering av skudd som har vært bedre enn Norges.  Begge disse lagferdighetene har satt en standard for hva vi kan forvente av fremtidens toppnivå.  Hvor det er få lag som behersker dette forsvarsnivået, da sier det seg selv at det er en krevende oppgave å trene spillerne individuelt og lagmessig til å takle slike utfordringer.

 

Spillere som møter andre nasjoners toppspillere på lagnivå vil gjerne kunne tillegne seg kunnskaper og mottrekk mot disse med å utvikle sine individuelle ferdigheter, og gjerne også få erfaring med ulike lagferdigheter.  Likevel, er det ikke selvsagt at klubblagene har tilstrekkelig og egnet spillermateriell til å spille med samme spillestil som landslagene eler at trenerne har samme spillefilosofi.  Hvor de norske spillerne møter spillere med ferdigheter som de selv ikke kan kopiere godt nok på egne treninger, da sier det seg selv at de vil møte andre og mer krevende utfordringer enn de har trent på i forberedelsen.  I et stort mesterskap vil man møte en stor mengde med individuelle ferdigheter, varianter av spillestiler og taktiske trekk.  I noen grad er man kjent med lagene fra før gjennom treningskamper, og tidligere mesterskap. Likevel vil det kunne være nye spillere med spesielle ferdigheter som kan komme til, eller at mer etablerte spillere har lært seg nye ferdigheter, eller at motstanderlaget måtte ha funnet egnete mottrekk til svekkelse av det norske spillet. 

 

Hvor man står overfor en mengde ulike utfordringer blir det gjerne et spørsmål om hva slags tiltak det er fornuftig for å komme lengst mulig.  Hvis Norge hadde trent monotont på hvordan laget skulle beseire Frankrike, da kunne laget ha blitt slått ut av motstanderlag som de ikke hadde forberedt seg på.  Det er mulig at innhenting av spillere med spesialkompetanse kunne ha gjort en forskjell, men det er et åpent spørsmål hvor godt disse måtte passe inn i den raske spillestilen laget ellers hadde utviklet som sin styrke og om resultat oppnåelsen derved ville blitt større.  Likevel, hvor valget måtte stå mellom ”lærejenter” elller erfarne spillere med spisskompetanse, da kan det være at spisskompetansen kunne ha vært avgjørende ved dette mesterskapet, selv om ”lærejentenes” erfaringsgrunnlag nå kan gi bedre muligheter for seire ved senere mesterskap.

 

Spillemessige utfordringer som kan føre til forbedringer, blir gjerne å kunne variere spillestilen eller spilletaktikken underveis i møte med motstanderes styrker og mottrekk.  Det kan for eksempel være

 

-         temposkifter,

-         spill/spillestil under frimerke på nøkkelspillere,

-         spill hvor det spilles spiller mot spiller enkeltvis, som gjerne benyttes i sluttsekundene av det laget som ligger under med et mål,

-         kontringsspill i før motstanderen har fått tid til å organisere forsvaret,

-         plasskifter, for eksempel hvor bakspiller og kantspiller bytter plass,

-         muligheter til å holde ballen i spill hvor spillet stopper opp, hvor motstanderen har tettet igjen eller er aktiv til å blokkere ballfører, kort sagt å møte lag som måtte matche det norske forsvarsspillet på sitt beste, og

-          artisteri av ulike slag

 

Det er selvsagt mulig å bedre hvordan de norske spillerne presterer under motgang.  Dette er en kjent idrettspsykologisk problemstilling som blant annet belyses gjennom Willy Railo sin bok «Best når det gjelder».  Enkelte idrettspersonligheter og lag har hatt nytte av å engasjere egne idrettspsykologer for å prestere bedre. Jeg vil anta at Håndballforbundet, landslagsledelsen mv. enten har egnete ressurser tilgjengelig eller at de vil ta tak i utfordringen her.  Ellers er det jo muligheter til å gjøre spillerne bedre trent til hvordan de skal takle motstanders forventete mottrekk, gjennom egne virksomme mottiltak slik at spillerne derved blir mer sikre og trygge på at de kan løse utfordringene.

 

En god spiller skal ha flaks er det sagt. Uansett er det en stor mengde med tilfeldigheter underveis som avgjør en kamp.  Dagsformen, tenning, eventuelt overtenning kan også variere og være en utfordring, Det samlete bilde av tilfeldigheter gir seg uttrykk i en statistisk fordeling og tall for redningsprosent, uttellingsprosent og lignende (jf. http://ihf.info/files/competitiondata/b7fe36bb-2a18-4340-a6e0-6b148a154448/pdf/TOPTeam.pdf).   Trenerens oppgave er å forsøke å optimalisere mulighetene slik at tilfeldighetenes negative utslag og virkninger blir mest mulig begrenset og gi positiv tro på at tilfeldghetenes spill vil åpne for muligheter også vil kunne jevne ut de negative utslagene, samt å gi spillerne en trygghet på at de kan prestere på et jevnt og høyt nivå med en aksept for en viss feilprosent, slik at feil ikke får ødelegge for fokuset og tryggheten i de videre prestasjonene.

 

Selv om det kan være rimelig å stille visse spørsmål hvor det hadde vært mulighet for bedre valg, synes jeg stort sett at Thorir Hergeirsson og trenerteamet har gjort en formidabel jobb. Ved tidligere mesterskap har de klart å ta laget til seier i mange tette oppgjør, og har slik vist en evne til å få spillerne til å prestere når deg gjelder.  Selv om Frankrike gjorde en formidabel jobb med å bryte ned styrken i det norske spillet, så ville et par tifleldigheter kunne ha vært nok til å vippe kampen i norsk favør. Det er omtrent så nært som vi med rimelighet måtte kunne håpe på.

 

Det er bare å se fram mot de nye utfordringene vi har sett i det fantastiske spillet som de begge finalelagene har prestert i mesterskapet. Erfaringene bør kunne gi et grunnlag for og inspirasjon til spennende forbedringer i det norske spillet og til mulighetene.  Det er absolutt grunn til å takke for underholdningen, til å være stolte av de norske damene og til å se fram med forventning til neste mesterskap.