Mot demokrati i Nepal

Demokrati dreier seg i stor grad om at partier taper valg og aksepterer det. I Nepal har Maoistpartiet, som tidligere drev med geriljakrig, gjort nettopp det.

Innlegget er skrevet sammen med Scott Gates, Seniorforsker på PRIO og Professor ved NTNU.

En bølge av valgboikotter sveiper over Asia. I Thailand lyktes «Demokratene» i å hindre valget 2. februar i nok distrikter til å forsinke valgresultatet. I Bangladesh ble valget på nyåret en ren farse, ettersom storparten av opposisjonen boikottet det. I Malaysia utløste valget i fjor store protester, og i Kambodsja avviser opposisjonen resultatet fra fjorårets valg. Mens disse urolighetene har fått stor oppmerksomhet, har lite blitt skrevet om et viktig positivt unntak i regionen: Nepal avholdt i november 2013 et historisk viktig valg til grunnlovgivende forsamling. Trass i dårlige odds i det krigsherjede landet, ble valget gjennomført med høy valgdeltakelse. Valget var ikke minst en lakmustest på om Maoistpartiet (FNKP-M), som la ned våpnene i 2006, virkelig hadde akseptert de demokratiske spillereglene. Partiet gikk nemlig på en overraskende valgsmell. Det at de nå godtar valgresultatet, om enn nølende, gir lysere utsikter for både demokratiet og freden i Nepal.

Fra borgerkrig til grunnlovsstrid

Nesten åtte år etter at borgerkrigen tok slutt, er Nepal fortsatt i en politisk overgangsfase. Krigen, som varte fra 1996 til 2006, endte overraskende nok med at Maoist-opprørerne allierte seg med deres tidligere erkefiender, de store parlamentariske partiene. Sammen vendte de seg mot den stadig mer autoritære Kong Gyanendra. Alliansen ledet an en enorm ikke-voldelig gatemobilisering, som tvang kongen til å gi fra seg makten i april 2006. Noen måneder senere kom overgangsregjeringen og maoistene fram til en fredsavtale som fastslo at Nepal skulle bli en republikk og at en folkevalgt forsamling skulle vedta en ny grunnlov. Det så lovende ut for en demokratisk utvikling i Nepal.

Etter denne friske starten, har prosessen gått i snegletempo. Maoistpartiet ble, til alles overraskelse, klart det største partiet ved det første valget til grunnlovgivende forsamling i 2008. Men de ble ikke store nok til å trumfe gjennom grunnloven alene. Og selv om fredsavtalen fastslo at landet skulle bli en føderal republikk, gjenstod vanskelige spørsmål, som hvordan delstatene skal defineres. Maoistene og flere minoritetsbaserte partier ønsker relativt mange provinser definert ut fra språk og etnisitet. De to andre store partiene, Kongresspartiet og De Forente Marxist-Leninistene (UML, som på tross av navnet er et moderat, sosialdemokratisk parti), ønsker derimot færre og geografisk definerte provinser.

Maoistpartiets standpunkt i disse spørsmålene er slående lite maoistisk, noe som skyldes en del hestehandler opp gjennom årene der ideologien har måttet vike for politisk gjennomslag. Under borgerkrigen vant partiet støtte på deler av landsbygda ved å gå inn for regionalt selvstyre og minoritetsrettigheter. Men nå trenger maoistene også støtte fra urbane velgere, hvor dette er lite populært. Meningsmålinger viser at et klart flertall ikke ønsker at de nye delstatene baseres på etnisitet. Maoistpartiet og minoritetspartiene har likevel stått på sitt, noe som har bidratt til at grunnlovsprosessen stoppet opp. Den første grunnlovgivende forsamlingen måtte flere ganger få forlenget sitt mandat, før en koalisjonsregjering ledet av maoistene til slutt oppløste den og lyste ut nyvalg.

Urolig opptakt

Opptakten til nyvalget i november 2013 ble preget av uro. Et maoistisk utbryterparti (NKP-M) bestemte seg, sammen med 32 andre småpartier, for å boikotte og sabotere valget. De kunngjorde en 10-dagers transportstreik en uke før valget. Streiken varte kun et par dager, og døde ut etter som flere og flere trosset den. Utbryter-maoistene organiserte så en rekke fiktive og reelle bombeattentater på busser og andre kjøretøy, som førte til flere skader og noen få dødsfall. Dette til tross, og godt hjulpet av et stort sikkerhetsoppbud, ble valgoppslutningen høy: omtrent 78 prosent avga stemme, og dette var langt flere enn i 2008. Valget ble også vurdert som fritt og rettferdig av internasjonale observatører.

Tapernes valg

I likhet med 2008, ble valgresultatet i 2013 en overraskelse. Maoistene mistet to tredeler av representantene sine og kom langt bak Kongresspartiet og UML. Dette er utvilsomt det største tilbakeslaget i partiets historie. På to tiår har Maoistene gått fra å være en marginal gruppe til å bli landets viktigste politiske aktør, for så igjen å miste sin maktposisjon.

Den umiddelbare reaksjonen deres viste dessverre gamle takter: Maoistene hevdet at det hadde vært storstilt valgfusk og at partiet var offer for en «nasjonal og internasjonal sammensvergelse». De nærmeste dagene etter valget ble anspente. Det gikk rykter om at de førte samtaler med utbryterpartiet, og før jul var det ikke utenkelig at de to partiene ville gjenforenes, gå under jorden og gripe til våpen igjen. Men det skjedde heldigvis ikke. På julaften kom de store partiene fram til en avtale som innebærer at Maoistpartiet deltar i den nye grunnlovsforsamlingen på betingelse av at påstandene om valgfusk undersøkes, og at den nye grunnloven skal være i samsvar med fredsavtalen og vedtas innen ett år. Den 21. januar ble den nye grunnlovforsamlingen tatt i ed.

Et skritt i riktig retning

Et grunntrekk ved demokratiet er at partier taper valg og aksepterer det. I etablerte demokratier tar vi gjerne dette for gitt, men det er ofte her unge demokratier må gi tapt. For et revolusjonært parti, som inntil nylig har hatt en hær til disposisjon, er dette langt fra selvsagt. Når Maoistpartiet i praksis nå godtar valgresultatet, har Nepal tatt et stort skritt bort fra politisk vold og i retning av demokrati. Dette er et lyspunkt i en region hvor flere andre land ser ut til å bevege seg i feil retning.