Jeg vil takke Dagsavisen for å ha satt søkelys på viktige temaer disse sommermånedene, nemlig ettåringer i barnehagen, og mor-farsrollen og barns behov for trygg tilknytning. Mange dyktige og stemmer har kommet til ordet. Ikke minst SV-nestor og psykolog Torild Skard, som innledet det hele, med å uttrykke dyp bekymring over at de minste barna er så mye borte fra sine mødre de to første leveårene. Hun levnet heller ingen tvil om at dette er skadelig for de minste og mente at AP og SV måtte ta noe av ansvaret for den stadige nedvurderingen av morsrollen vi har sett de siste årene.
Det måtte jo bare bli en begivenhetsrik sommer på debattfronten. Og reaksjonene lot jo heller ikke vente på seg. Enkelte av debattantene ble nok både fortvilte og sinte, og grep begjærlig til både hersketeknikker og stråmannsretorikk. For hadde vi ikke gravlagt slike tema for godt? Det får meg til å tenke på hva den franske feministen og filosofen, Simone de Beauvoire (1908–1986) sa en gang. Hun hevdet at vi aldri ville få reell likestilling så lenge kvinnene måtte føde og amme. Hun innså altså hvor krevende og altoverskyggende fødsel og amming var i en kvinnes liv. Selv valgte hun et liv som barnløs.
Det var nok det jeg selv så for meg, litt småsliten storesøster til en nokså stor barneflokk, da jeg startet på Ergoterapihøgskolen i Oslo på 80-tallet. Det skulle vise seg at undervisningen til psykologene og psykiaterne skulle gjøre et uutslettelig inntrykk. Det ble mange tårer. Barndomsminner som kom opp. Mange begynte selv i terapi. Mest inntrykk gjorde det nok å se disse dokumentarfilmene tatt på barnehjem av psykologer i England etter krigen, som viste hvor raskt skade kunne inntreffe ved mors langvarige fravær. Der og da ble bestemmelsen tatt. Det skulle ikke mine barn oppleve. Samtidig tror jeg at denne «brutale» tilegnelsen av tilknytningsteorien førte til at jeg etter hvert ønsket meg barn. Jeg fikk en ny forståelse av hvordan barn var skrudd sammen og hva barn egentlig trenger. Derfor er det så fortvilende å se i dag at barns egentlige behov i en stor grad tåkelegges og tabubelegges.
Det er klart at det også gjorde et voldsomt inntrykk på oss ergoterapistudenter da hun som underviste oss i psykiatri, fortalte at hun stanset opp i sitt arbeid to år etter hver fødsel. «For jeg hadde ikke turt å ikke være permanent tilgjengelig for barna mine de to første årene som deres hovedomsorgsperson, sa hun på sin nydelige bergensdialekt. Hun hadde fire barn.
Ordet «mor» var det imidlertid ingen som brukte. Selv ikke hun. Det var tabu på 80-tallet også. Det var kun «hovedomsorgsperson». «Eller primær tilknytningsperson». Når Torild Skard sier at ettåringene må hjem til mor, ligger det en voldsom sprengkraft i det. Det er mange tiår siden det har vært lov til å snakke om «mor».
Når startet egentlig dette ødeleggende mammatabuet? Kanskje allerede i 1913, da behaviorismens grunnlegger, John Watson høytidelig (eller frekt) erklærte at morskjærligheten var skadelig for barnets utvikling. Han advarte derfor mot å la mødre trøste, bysse og gi kroppskontakt til babyene sine. Isteden skulle de legges i mørke rom, og kun tas opp til faste tider, altså hver fjerde time, for mating og stell. Samme hvor mye de gråt. Disse rådene ble umiddelbart adoptert av legestanden på den tida. Og eksisterer fram til den dag i dag i form av blant annet Ferber-metoden og andre atferdsterapeutiske metoder. Og det til tross for at vi har hyllemeter på hyllemeter med forskning i dag på at spedbarn trenger mors nærhet og mors kjærlighet. Watson hadde ikke rett. Likevel ser det fortsatt ut som om at folk flest, og ikke minst, politikere i særdeleshet, lettest lar seg besnære av de atferdsterapeutiske metodene.
Når dr. Allan Schore, en av verden ledende på spedbarnspsykologi og hjerneforskning, beskriver barnehjernens utvikling slik: Høyre hjernehalvdel utvikler seg først i sterk, instinktiv samhørighet med mors høyre hjernehalvdel. En fase av barnets utvikling som innebærer mye stress ved mors fravær, nettopp fordi mor og barn er så tett knyttet sammen akkurat nå. Og det som skjer er så viktig. Det bygges hjerne. Margareth Mahler kalte denne fasen for «mor-barn symbiosen». Siden er det blitt til «dyade». Men at det er en sterk enhet, som ikke bør skilles for tidlig, og i hvert fall ikke av politiske vedtak, det kan jeg ikke fatte og begripe at ikke alle som forsøker å sette seg inn i spedbarnspsykologi kan forstå.
Når det kommer til venstre hjernehalvdel, derimot, så har Schore, gjennom sin forskning funnet ut at fars samhandling med barnet er en forutsetning. Den skjer i 2–3 leveår. Og aldeles ikke når politikerne har bestemt at far skal ha pappaperm!
Vi får stadig høre hvor heldige vi er som bor i verdens beste land med tanke på rause foreldrepermisjonsordninger. Likevel undrer det meg at vi, som et av verdens rikeste land, tør å la likestillingspolitikk og kjønnspolitikk overstyre barnets beste de to første leveår. De to årene som er så grunnleggende for hjerneutviklingen. For fysisk og psykisk helse hele resten av livet. Vi vet at politikken som føres er basert på at barna skal gå i barnehager av svært høy kvalitet. May Britt Drugli har denne sommeren i Dagsavisen kunnet videreformidle at flere av våre barnehager ikke har den kvaliteten de burde ha. Og i hvert fall ikke for de aller minste.
Vi har hatt barnehageopprøret. Og permisjonsopprøret. Stadig flere småbarnsmødre tar ut ulønnet permisjon. Den er forbi den tida hvor det var skambelagt. Det ser ikke ut som om morsinstinktet lar seg avvikle av politiske vedtak.