På sitt verste er politikk vasne kompromisser som ingen ønsket seg i utgangspunktet. Løsninger som er så slappe at ingen hisser seg opp, verken i sinne eller glede. Ofte på problemer ingen egentlig var klar over at eksisterte. Et slags minste felles multiplum, bestående av forslag som ingen støttet, men som kan gli motstandsløst igjennom sitt grå liv, fra irrelevant idé til tørr virkelighet.
Politikk på sitt vakreste er når engasjement og nytenkning fører til at problemer alle kan se og bekymre seg over, blir løst. Når noen tør å ta en sjanse, tro på noe, får andre med seg og lykkes i å gjøre verden til et litt bedre sted.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein her
Hvilken form for politikk kommer det nye regjeringskvartalet til å symbolisere? Denne uka kom sju forslag fra sju ulike arkitektfirmaer. Ett av dem kommer til å vinne konkurransen og bli virkelighet. En stor virkelighet, på over 100.000 kvadratmeter midt i Oslo sentrum. Over sommeren skal to forslag plukkes ut til en duell i beste reality-dramaturgi. Men uansett hvilke to forslag det blir, og uansett hvilken idé som til slutt går av med seieren, kan vi allerede nå slå det fast: Dette er bare seven shades of grey. Spørsmålet er ikke om det blir kjedelig. Spørsmålet er hva slags type kjedelig det blir.
Vi må forberede oss på en bygningsmasse som minner mest om den verste varianten av politikk. Det blir forutsigbart. Det blir trangt. Det blir krampaktig pragmatisk, og det blir fullt av merkelige kompromisser og hard prestisje. Det blir et monument over at politikken er et sted der løfter er til for å brytes, mens regler er til for å følges uten at man stiller for mange spørsmål.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De sju teamene (arkitektspråk for «gruppe») som har levert sine bidrag, vil gjerne vinne arkitektkonkurransen. Det er ikke så vanskelig å forstå. Oppdraget kommer på mellom 500 millioner og én milliard. Når så mye penger ligger på bordet, er det ingen grunn til å finne på noen sprell. Det tryggeste er å slutte rekkene og holde seg innenfor de vante rammene av stål, betong og glass. Slik må de ha tenkt.
«Burde ikke dette bygget også være et innovativt praktbygg, et eksempel på norsk teknologi, innovasjon og bærekraft i praksis?» undret Innovasjon Norge-direktør Anita Krohn Traaseth på Facebook. Hun vil ha et regjeringskvartal i tre. Men hele prosessen er designet slik at kreativitet og nytenkning effektivt blir luket bort.
Etter at Anders Behring Breivik sprengte sin 900 kilos gjødselbombe utenfor høyblokka 22. juli 2011 og drepte åtte uskyldige mennesker, før han kjørte videre til Utøya for å skyte og drepe forsvarsløse barn og ungdommer, har diskusjonen om regjeringskvartalets framtid gått. Den viktigste avklaringen var at Høyblokka ikke skal rives. Y-blokka, derimot, skal jevnes med jorda. I tillegg har Statsbygg kommet med så mange føringer at resultatet langt på vei er gitt. Alle departementene bortsett fra Forsvarsdepartementet skal presses inn på et lite område. Da må resultatet bli ganske trange kår for de departementsansatte. Det blir nærmest umulig å unngå at en tett og voldsom bygningsmasse reiser seg midt i Oslo. Området kan selvsagt, rent teoretisk, bli en yrende plass full av kafeer og folkeliv, men det er en overhengende fare for at kvartalet blir ganske dødt etter kontortid. Sikkerheten må ivaretas, men det kan fort føre til at sikkerheten og tryggheten til den som skulle ønske å krysse området nattetid, ikke er spesielt god.
Det er ikke arkitektene, men myndighetene som må ta ansvaret for det som nå ser ut til å bli resultatet: En høyblokk som blir vandalisert av et rart og fremmedartet påbygg. Den skal få en slags krone på taket, av en dimensjon vi ellers bare ser på russebusser. På den måten blir den et monument over hvordan man kan påstå å ha holdt et løfte selv om man bryter det. Blokken blir ikke revet – det løftet er holdt. Den blir heller ikke stående som før, men gjort om til noe helt annet. Et midtpunkt i regjeringskvartalet; en 68 meter høy manifestasjon av hvordan politikk på sitt verste ser ut.
Y-blokka måtte ikke rives, men blir det likevel. Det er vanskelig å se andre årsaker til dette enn at det er gått prestisje i saken. Alle forsøk på å finne en annen løsning er avfeid eller ignorert. Riksantikvaren ble ikke lyttet til da han foreslo å fjerne den ene «armen» og beholde resten. Arkitektstudentenes bevaringsforslag ble aldri tatt videre. Blokka skal rives og erstattes av Regjeringsparken, et sted man kan gå til og gispe etter luft når den voldsomme bygningsmassen rundt blir for påtrengende.
Regjeringskvartalet blir ikke vakkert. Det blir heller ikke stygt. Det blir en helt grei påminnelse om hvordan det går når man ikke våger å tenke stort.