Vi så på nyhetene på TV hos bestemor, sa sønnen min til meg nylig. Å, svarte jeg.
Ja, og det var kjempeskummelt. Hvorfor druknet han mannen? Var det der vi skal på ferie? Kommer vi til å drukne også? Ah, sa jeg og sukket.
Når man ser en skummel film, kan man alltid henvise til virkeligheten. Det som skjer i denne filmen, er ikke sant. Alle bare later som og monstrene er tegnet på datamaskin, så det er ikke noe å bekymre seg over. Å se på skumle filmer er å kjenne på frykten uten å være engstelig, en treningsarena for kampen med de monstrene som eventuelt måtte finnes andre steder. Og det skjønner barn.
Men TV-nyhetene er virkelige. Blodet er virkelig blod, rasende menneskemengder og dødelige ulykker er nettopp det, og den mannen som ble skutt, døde virkelig. På ordentlig. Nei, skuddene kommer ikke ut av TV-en, men ingen mennesker later som, det skjedde. Med andre ord, det kan også skje her. Og det er åpenbart at voksne tror det kan skje her – ærefrykten de ser på Nyhetene med, viser at det er viktig og har noe å si for denne virkeligheten.
Og det skjønner også barn. Og blir redde, selvfølgelig, og stiller spørsmål på spørsmål om hva det egentlig var nyhetene viste: hvorfor druknet han mannen, og så videre.
Det de egentlig gjør, er å bruke innsikten fra de skumle filmene på virkeligheten: de vil gjerne ha ting i en sammenheng. Alle skrekkfilmregissører vet at de skumleste monstrene er de nesten ukjente. En skygge, en mistenkelig lyd, noe man ikke helt får tak i. Jo mer man ser av et monster, jo mer vet man hva man har med å gjøre, og jo lettere er det å vite hvordan man skal takle det. Man har mer kontroll. Selv de skumleste monstrene virker mindre farlige jo bedre man blir kjent med dem. (Dette er samme tenkemåte som når noen sier «røyking er ikke farlig, mine foreldre dampet hele livet», eller når det virker mer farlig å fly enn å kjøre bil.)
Gode TV-nyheter gir denne sammenhengen. Gode TV-nyheter viser statistikk, gir overblikk, skaper forståelse av hvorfor ting er som de er og hvordan ting eventuelt kan fikses. Gode TV-nyheter presenterer saker som er viktige for mange på grunnleggende plan – gjerne eksemplifisert med Torgeir fra Løten som rammes ekstra hardt. Men de dreier seg ikke bare om stakkars Torgeir uten noen sammenheng.
Og så er det dårlige TV-nyheter, som gjør akkurat dette. Som tar enkelttilfeller og blåser dem opp uten å si noe om kontekst eller bakgrunn eller hvor ofte slike tilfeller dukker opp. Som hopper fra enkeltskjebne til enkeltskjebne uten å gi noen som helst utfyllende informasjon eller noen idé om hvordan slike enkeltskjebner kan unngås. Som synes å foretrekke maktesløse, kunnskapsløse, oppskremte seere.
Jeg ser sjelden nyheter på TV, og ytterst sjelden på TV 2, men de gangene jeg har gjort det med barna, har det alltid vært den samme dynamikken. De blir skremte, mer skremte enn av skrekkfilmer. De forstår ikke helt, TV-nyheter skal vise virkeligheten, og dette er virkeligheten, en bukett med enkeltulykker og hva fotballspillere og skiløpere føler akkurat i øyeblikket? Og de voksne rundt dem som ts.-ts.-er og sier at det er ille, du – uten å si noe som helst om årsakene til dette som er så ille og hva som kan gjøres med det? Og etterpå, alle spørsmålene og jeg som prøver å sette ting i sammenheng og avdramatisere. Igjen. Som prøver å forklare kapitalisme og attention span og hvor lett vi alle tyr til ferdigtygde og enkle nyheter som appellerer til de mest grunnleggende følelsene i oss. Igjen.
Det hender jeg får pepper for å la barna se voksenfilmer. Det hender jeg blir ts.-ts.-et for å diskutere veganisme eller dødsstraff eller nyliberalismens samfunnssyn med dem. Disse som gir meg pepper, er gjerne de samme som skal ha med seg minst to TV-nyheter hver kveld. Tsk-ts.-erne er de som hysjer på barna så de ikke avbryter Nyhetene med utidige spørsmål.
Ja vel, sier jeg og spør barna om de vil høre en podkast om hvorfor vi spiser dyr og ikke mennesker. Fortell meg om det? Ja! roper barna.
Underlig verden, hvor barna må debrifes etter nyhetene med podkaster om kannibalisme. Underlig verden, hvor nyheter for voksne behandler seerne sine som barn mens barnepodkaster behandler sine lyttere som voksne.
Underlig verden. Men jeg satser på at barna forklarer meg den når de blir voksne. Så lenge de ikke avbryter Nyhetene.