TEGNING: SIRI DOKKEN

Money for nothing

Når kulturfolk begynner å interessere seg for bitcoin er det like før bobla sprekker.

Det hender jeg ønsker meg en tidsmaskin. En gang i blant for å få en sjanse til å rette opp feila fra i går, men som oftest fordi jeg så inderlig gjerne skulle visst mer om hvordan fortida egentlig så ut. I det siste har det meste vært for å bli rik.

Nå har det å bli styrtrik aldri vært en sterk drivkraft i livet mitt, men er det noe man lærer jo eldre man blir, er det hvor mye frihet tilgang på penger gir. Og når en enkel liten beslutning for sju år siden kunne gjort meg, min familie og venner økonomisk bekymringsløse for overskuelige framtid er det fristende å dagdrømme. Hadde jeg reist til 2011, og overbevist Aslak fra dette året om istedenfor bare å lese om bitcoin i avisene, skaffe seg for eksempel 1000 enheter av denne kryptovalutaen, ville jeg gått ut av tidsmaskinen i slutten av 2017 med opp mot ett hundre og sektstifem millioner kroner på konto. Investeringen i 2011 ville ha kosta meg om lag attenhundre kroner. Fortjenesten på investeringen ville nærma seg hundre tusen prosent.

Mer enn noe er det denne enorme verdiveksten som har fått alle slags medier til å skrive side opp og side ned om bitcoin og kryptovalutaer, og folk fra alle samfunnslag til å interessere seg for den. Kort fortalt dreier det seg om en av mange uoffisielle valutaer utvikla for økonomiske transaksjoner på nett. De er ikke garantert for av noen stat eller bank, men holdes oppe av et transparent system av brukere som garanterer for hverandres transaksjoner gjennom en teknologi som kalles «blockchain». Nye brukere, eller nærmere bestemt, ny maskinkapasitet gjort tilgjengelig for å gjennomføre og autorisere bitcoin-transasakjoner, belønnes gjennom utløsning av nye bitcoin. Dette kalles gjerne bitcoin-mining. Både valutaen og teknologien er interessant nok, men som det meste som ser ut til å vokse inn i himmelen, er den reelle verdien ikke i nærheten av det hysteriet vi ser nå.

Historien om bobler og påfølgende krakk i verdensøkonomien starter visstnok med overprisede tulipanløker i Europa i 1637. Mye tyder på at det foreløpig siste kapitlet i den tilsynelatende uendelige historien blir bitcoin i 2017-2018. Som Bitcoin var tulipaner relativt nye i markedet, og på det verste betalte man flere høye årslønner for en eneste tulipanløk. Prisene steig og steig til noen bestemte seg for å selge, eller stilte det grunnleggende spørsmålet, hvor mye er denne tulipanløken egentlig verdt? De siste ukene har en bitcoins verdi falt med nærmere seksti tusen kroner. De som kjøpte i 2011 har fortsatt mye penger å tjene, men de som kjøpte i desember i fjor har allerede tapt nesten halvparten av det de investerte.

I fjor høste hørte jeg kolleger i kultursektoren snakke om bitcoin for første gang. Ikke som interessant teknologi, men som potensielt investeringsobjekt. Folk som aldri ville svart ja på en forespørsel fra en gambisk prins eller nigeriansk advokat som tilbyr dem store forretningsmuligheter på internettet, tok helt ekte penger og kjøpte seg bitcoins i håp om å få være med på festen. Akkurat som norske kommuner for noen år siden kjøpte såkalt strukturerte finansprodukter og «folk flest» setter pengene sine i aksjer på slutten av enhver børsopptur. Problemet er at i det finansielle objekter av denne sorten når sånne som meg, da er det like før det er slutt.

Som kjedebrev og pyramidespill baserer bobler seg på en idé om evigvarende vekst i etterspørsel. Så lenge man kan fylle på nye kjøpere, brevsendere eller godtroende idioter, kan pilene fortsatt peke oppover, men siden det ikke finnes evig tilgang på hverken penger eller idioter, vil det på et eller annet tidspunkt ta slutt. Da vil de fleste prøve å veksle tulipanløkene, bitcoinen eller aksjene sine inn i en sikrere valuta mens prisen fortsatt er høy, etterspørselen forsvinner over natta og vips så har de aller fleste som drømte om å vinne tapt likevel.

Antageligvis er det fortsatt så lite verdier investert i bitcoins og andre kryptovalutaer at om bobla sprekker så vil det ha lite effekt på realøkonomien. Det er en mye større fare at tusen ganger så store verdier i øyeblikket er bundet i obligasjoner og verdipapirer med negativ rente. Om alle aktører i markedet skulle rømme fra disse samtidig, vil det kunne utløse ei ekte krise. Men all oppmerksomheten rundt bitcoins illustrerer et annet problem. Ideen om at man kan, skal eller bør få penger for ingenting. At smarte investeringer i papirer, tulipanløker eller kryptovalutaer skal føre til stor rikdom for mange. Denne ideen skaper en form for kollektiv spillegalskap. Folk satser i et spill de fleste er nødt til å tape. Noen få kjøper billig og selger dyrt, mens de fleste kjøper katta i sekken. Men kanskje enda verre. Ideologien bak bidrar til å ødelegge forståelsen av verdi. Det er ikke hvor mange mennesker som er villig til å investere på et gitt tidspunkt som bestemmer verdien til et produkt. Det er hvor mye arbeid som ligger bak og hvilken nytte det gjør for menneskeheten.

En ting er å drømme om å reise med tidsmaskin for å tjene raske penger i etterpåklokskapens klare lys. Det er noe helt annet å basere hele eller deler av den faktiske økonomien sin på det. Det første er en dagdrøm, det andre rein lotto. Fordelingen mellom vinnere og tapere er ganske lik som i Norsk Tipping sine spill. Men om jeg skulle velge ville jeg heller levert inn en lottokupong. Da går i alle fall pengene jeg taper til et godt formål.