• Det er både riktig og viktig å ha en skjerpet aktivitetsplikt når elever melder fra om krenkelser og/eller mobbing utført av ansatte.
• Paragrafen er ikke i seg selv noen inngripen i læreres ytringsfrihet.
• De problemene som kan oppstå når paragrafen brukes, kan løses ved et rundskriv eller felles retningslinjer utarbeidet av for eksempel Utdanningsdirektoratet og Arbeidstilsynet.
§ 9 A-5 innskjerper aktivitetsplikten om det er mistanke om, eller kjennskap til, at en som arbeider på skolen, krenker en elev. Problemet denne paragrafen er ment å ta tak i, er så alvorlig og ødeleggende for enkeltmennesker at en skjerpet aktivitetsplikt var helt på sin plass. Vi kan ikke ha tilstander der elever som varsler om ansatte de mener opptrer krenkende, opplever at dette ikke umiddelbart tas tak i. For mange har opplevd dette, for lenge. Norske elever fortjener bedre enn som så.
Aktivitetsplikten legger opp til at man skal ta tak i varsler, raskt og seriøst. Nå praktiseres dette i hele landet, og erfaringene er ulike. Straks en elev varsler om krenkelse, skal det reageres, basert på elevens opplevelse. Men det kan ikke settes automatisk likhetstegn mellom et varsel og at det faktisk er utført en krenkende handling. Det må undersøkes og det må legges til rette for kontradiksjon. Det ligger nærmest i sakens natur at slike saker vil være krevende. Like fullt er det helt nødvendig at de raskt tas tak i. Barneombudet foreslår i sin rapport om seksuelle krenkelser i skolen at Utdanningsdirektoratet og Arbeidstilsynet skal utvikle felles retningslinjer i forbindelse med saker hvor det blir en tvist mellom § 9 A-5 og arbeidsmiljøloven. Dette er vi positive til.
Så klart skal det være uenigheter i den norske skoledebatten. Er det ikke friksjon, speiler ikke skolen samfunnet og livet elever skal ut i etter siste skoledag. Vi er i en tid der den norske skolen fornyes i raskt tempo, og det er på høy tid at dette skjer. Komplekse lærings- og utviklingsprosjekter skal foregå i store og små elevfellesskap, i samspill mellom ledere, lærere og elever. Som i livet generelt, vil vi også på skolen oppleve at mennesker er ulike, at vi tenker og reagerer forskjellig, at vi har ulikt temperament og at vi er alle prisgitt våre følelser. Dette kommer til syne hver dag i alle landets skoler. Og det er også sånn det skal være. Vi tror vi lykkes best med vårt utdanningsoppdrag i et fellesskap med rom for ulikheter og uenigheter.
Viktig arbeid skal utføres i skolen, av både elever, lærere og ledere. Forventninger skal møtes, både med hensyn til arbeidsinnsats og adferd. Lærere skal gi elever vurdering som skal være til hjelp og de skal ta et særskilt ansvar for å opprettholde et trygt og godt læringsmiljø – også når det innebærer at uønsket adferd tas tak i. Dette kommer til å skape friksjon og følelser, men ingen er tjent med en utvikling der elever og lærere ikke lenger kjenner seg trygge og våger å opptre oppriktig. Heldigvis kommer ikke innstrammingene i opplæringsloven til å føre til dette, og naturligvis (i hvert fall for oss som er i klasserommet hver eneste dag), er den beste måten å unngå dette på, dialog og fellesskap mellom elever, lærere og ledere i skolen.
Det som kjennetegner det gode samspill mellom elever og lærere er nettopp at de evner å stå i disse prosessene uten tap av tillit og tilhørighet. Det viktigste av alt er innsatsen for å lykkes med akkurat det. Det er vi sikre på at vi kan å få til, også med en skjerpet aktivitetsplikt som skal ta vare på elevene.