Mitt møte med det norske helsevesen

Etter en alpinulykke tidlig på våren i 2015 skjedde det utenkelige; jeg falt, hardt og brutalt, rullet ned rundt 100 meter av bakken og slo venstre skulder kraftig. At veien til å bli frisk skulle bli så lang, hadde jeg aldri kunne forestilt meg.

Jeg var på en fantastisk studietur i Valdres samme med medstudenter fra Barnehagelærerutdanningen, hvor vi fikk velge mellom å stå langrenn eller alpint. Jeg og 4 til valgte bakken, og det er der det skjedde. Kort fortalt så gikk skiene i hverandre i den bratteste delen av bakken, og jeg falt kraftig med påfølgende rulling nedover bakken, omtrent 100 meter. Der og da så pumpet adrenalinet så mye at jeg merket ikke hvor hardt jeg var skadet. Jeg hadde diverse smertestillende fra før, så i etterpåklokskap var det meget dumt å ikke oppsøke legevakt med en gang. Da smertene vedvarte, måtte jeg til slutt kaste inn håndkle og oppsøke legevakten (helg, så fastlegen hadde stengt) Og det er her min erfaring med det norske helsevesen starter for fullt.

På legevakten i Fredrikstad måtte jeg vente i nesten 5 timer med intense smerter, som på min skala vil si 10, da jeg ikke hadde opplevd noe sterkere smerte tidligere. Men jeg er ikke den som klager, jeg viser ikke smerten utad så jeg satt der og så den ene etter den andre komme inn foran meg. Til slutt var det min tur, ble undersøkt og de konkluderte med prolaps. Fikk en Voltaren sprøyte i baken, noe som ikke hjalp noe særlig så jeg fikk en til. Ble så videresendt til Nevrologisk på sykehuset i Fredrikstad, like før de flyttet til Kalnes. Her ble jeg undersøkt og lagt inn, i påvente av MR. Vet ikke hvor mange MR undersøkelser de tok før de fant riktig sted. De tok rett og slett MR undersøkelser på feil steder står det i epikrisene jeg har lest i ettertid. Ingen diagnose ble satt, og alt ble bagatellisert. En lege som var på visitt sa at jeg bare hadde sovet feil (?) Jaja, i det øyeblikket forsto jeg at dette kan ta tid. Skal sies at det nå var langt ute på sommeren 2015. Det ble anbefalt EMG og Nevrografi, som jeg valgte å ta privat i Sandvika, og det var der diagnosen ble satt; Plexus Nevritt, altså er et et distinkt akutt nevropatisk monofasisk sykdomsbilde.

Etter mange timer hos nevrolog på sykehuset på Kalnes (Ja, de hadde nå flyttet) så fikk jeg nye resepter i hytt og pine, ingenting hjalp. Kun en haug av bivirkninger. Jeg valgte til slutt å klage inn saken til Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og fikk medhold i forsinket diagnotisering og smertebehandling. Men jaggu skulle det ikke bli en evig runddans også. Kort fortalt er det ennå ikke noe særlig fremgang der, selv om erstatningsutmåling skulle vært avgjort i Mai 2017.
Fikk jeg tilbud om fysioterapi som er sterkt anbefalt til pasienter som meg? Nei, det tok jeg heldigvis initiativ til selv, og det har hjulpet meg slik at jeg ikke får videre belastningsskader. Har noen nevnt kiropraktor? Nei, det startet jeg med forrige uke og jaggu har han ikke klart å løsne opp i nakke og rygg. Selve Plexus skaden, nerveskaden er ikke noe å gjøre med.

For et par uker siden dumpet det ned en kopi av menvurdering fra en nevrolog fra sykehuset på Kalnes, hvor det sto at jeg hadde utviklet CRPS, altså en kronisk smertetilstand. Hvorfor har ingen sagt dette til meg, og hvorfor får jeg ikke noen form for behandling eller terapi i forbindelse med dette? Det tok meg lang tid å fordøye det faktum at jeg måtte omskoleres og at skaden var varig, og nå må jeg i tillegg til å kjempe om riktig erstatning og diverse forsikringsutbetalinger fordøye at jeg har en kronisk smertetilstand, uten profesjonell hjelp. Hadde det ikke vært for min fantastiske familie, så vet jeg ikke hvor jeg ville vært.

Kjære kjære Norges helsevesen: Ikke gi opp pasienter slik dere har gjort med meg. Ikke bagateliser det pasientene uttrykker og forklarer. Jeg går med daglige smerter, og det eneste jeg får er Paracet....

Kjære NPE: Få ned saksbehandlingstiden, og opptre mer profesjonelt enn det dere gjør! Bytting av saksbehandlere, evig lang kamp og null forskuddsbetaling er for dårlig, rett og slett.

Kjære NAV: Takk for at dere til slutt støtter og tror meg når jeg sier at jeg skal ut i arbeidslivet igjen. Takk for at dere støtter videre utdanning, slik at jeg får muligheten til å kunne få drømmejobben på sikt.

Kjære arbeidsgivere: Tilrettelegging er et bregrep dere må lese dere mer opp på! Direkte løgn fra ende til annen, som til og med har blitt dokumentert hos NAV som sa at jeg trengte mindre løft, men i stedet fikk jeg kun muligheten til å jobbe kortere dager og ble plassert på kjøkkenet hvor jeg måtte løfte oppvask inn og ut av oppvaskmaskinen. Enda mer løft enn mitt ordinære arbeid!

Kjære IA- Ikke tro blindt på arbeidsgivere. De gjør det de kan for å å mest mulig støtte. I mitt tilfelle var dere fraværende, og et inkluderende arbeidsliv er noe jeg aldri har sett på min siste arbeidsplass.

Takk til deg som leser, dette ble nå meget personlig men vet at det er mange fler som er i min situasjon, som har det ennå værre. Tross alle hindere jeg frem til nå har møtt, så har jeg det meget bra etter omstendighetene, og har stor tro på fremtiden.