Mitt liv som han

Puppedamer, Gestapo og Petter Stordalen: Det er farsdag igjen.

TEGNING: Siri Dokken

Hei, jeg er en mann på 46 som liker jazz, lyrikk og likestilling.

Flirte du litt nå? Var jeg ikke mandig nok, kanskje? I morgen er det farsdag og da skal jeg være opptatt av:

Øl, bacon og hjemmebrent.

Pondus, bålbrenning og traktorer.

James Bond, Petter Stordalen og norske Gestapo (de var nådeløse nordmenn!). Alt dette ifølge våre store bokhandelkjeder, som byr fram bøker til farsdagen.

Farsdag er stereotypienes høytid. Aldri er mannsrollen så snever som i annonsebilagene og utstillingsvinduene den første uka i november.

Når jeg blir gretten etter bare en ukes tid med reklamer for hva menn vil ha, kan jeg jo bare begynne å ane en liten flik av hvor irriterende det må være for kvinner å bli utsatt for dette maset hver våkne time 365 dager i året.

Farsdagsreklamene kommer i tillegg til den jevne strømmen av toskete kronikker og artikler som forteller hvordan menn egentlig er, og hvordan kvinner ikke er. Bare de siste dagene eller så har jeg måttet forholde meg til:

Mannlig jusprofessor forklarer hvorfor bare menn kan være toppadvokater (han sier det bare som det er).

Mannlig professor i sosialantropologi forteller hvorfor kvinner liker å ha det varmt i stua. Svar: Det er mannen som betaler strømregningen, og kvinner er mer lettkledd (her er det en uklar høne-og-egg-årsakssammenheng).

Mannlig økonomikommentator i Aftenposten gir svaret på hvorfor det er menn som må betale i butikken. Kvinner har nemlig så mye rart i håndvesken sin at de ikke klarer å finne bankkortet!

Og selvsagt: Mannlig komiker fastslår at menn ikke bryr seg om hva kvinner synes (han tar på seg møkkajobben med å si det ingen andre menn tør). Hvordan skal jeg klare å forklare mine sønner at Harald Eia en gang i tida var morsom? Vil de noen gang forstå?

Noen ganger får jeg lyst til å rope: Men jeg er ikke sånn! Men vanligvis tenker jeg bare at dette er for dumt, biter tennene sammen, og fortsetter å ta ut av oppvaskmaskinen. Er det lov å ikke ta debatten når utgangspunktet er så håpløst? Jeg vil ikke være med på disse premissene. Kan jeg slippe? Er jeg umandig som ikke tar opp kampen mot kjønnsidotien? Er ikke det mest karslig å bite tenna sammen og stå på?

Men ingen kommer unna politikken, selv om man er trøtt hver jævla kveld. Som det heter i en av mine favorittlåter gjennom alle tider (nylig gjort på norsk av Bergensbandet Razika og guttebandet Real Ones). Tilbaketrekking som strategi legger feltet åpent for de som tjener penger og makt på å forsterke forskjellene mellom kvinner og menn. Likestilling selger jo ikke, det ser vi på farsdagsreklamene.

Jeg synes ikke farsdagen er så mye å feire i år. På farsdagen 2015 har far fire uker kortere pappapermisjon enn på farsdagen i 2013, da den nye regjeringen tok over. Den blå regjeringen har kuttet i fedrekvoten, med begrunnelsen at det skal være opp til hver enkelt familie å fordele kvoten. Resultatet blir at færre menn blir hjemme med barn. Barna klarer seg alltid, mødrene også, det er verst for fedrene.

En måned før årets farsdag la regjeringen fram sin stortingsmelding om likestilling. Den var så fattig på tiltak at den mest fungerte som en provokasjon. «Fedres rolle som aktive og deltakende i familielivet og med likestilt omsorgsansvar, også utover småbarnsperioden, er sentralt i arbeidet for likestilling», skriver de her. Altså etter at de har økt kontantstøtten og kuttet i fedrekvoten. «Likestilling i praksis», heter denne stortingsmeldingen. Reegjeringen følger den opp med ti millioner kroner til tiltak som skal styrke likestillingen. Ti millioner kroner er ikke i nærheten av å være en promille av statsbudsjettet. Det er så lite at selv jeg som er mann har problemer med å regne ut hvor lite det er. Så mye satser regjeringen på likestilling i praksis.

Tilbake i bokhandelen ser jeg at far er interessert i damer i bikini som reklamerer for bildekk, også kjent som Pirelli-pikene. Jeg synes det er fryktelig kjedelig med Pirelli-modeller. De sier ingenting. Dessuten vil far ha boka til Petter Stordalen. Men jeg er fagforeningsmann! Jeg gir ikke Stordalen en eneste krone før han begynner å behandle det man før kalte «stuepiker» ordentlig! En annen anbefalt gave til far er enda en bok av mentaltreneren fra helvete: Erik Bertrand Larsen «Helvetesuka». Men jeg vil ikke ha noen helvetesuke! Jeg vil ha det fint med folk jeg liker. Jeg vil ikke tenke som en kriger! Jeg vil ha fred!

Til farsdagen ønsker jeg meg litt ro så jeg kan å få hørt på den nye Mette Henriette-plata, og en liten pause fra folk som skal fortelle meg hva det er å være mann.