Det er så lett å si at det ikke er noen ledige plasser.
Det er så lett å si at det er jeg som er vanskelig og at det er jeg som trasser.
Det er så lett å si at det bare er å vente.
Det er så lett å si at jeg er nødt til å tålmodigheten min frem hente.
Det er så lett å si at jeg er for tynn for å bli innlagt der.
Det er så lett å si at dere ikke kan nok om sykdommen min her jeg er.
Det er så lett å bare dytte meg frem og tilbake i helsevesenets systemer.
Det er så lett å si at jeg bare skaper mer jobb for dere og bare lager problemer.
Det er så lett å si at jeg kommer til å få hjelp en gang i fremtida.
Det er så lett å si at jeg bare må være sterk og at jeg imens er nødt til å hente fram den friske sida.
Det er så lett å si at jeg må klare å holde meg i gang.
Det er så lett å si at jeg ikke skal bry meg om at buksa mi etterhvert vil bli for trang.
Det er så lett å si at jeg er for tynn til å få samtaler og terapi.
Det er så lett å si at jeg først må legge på meg og komme opp til en viss BMI.
Det er så lett å si at det er mange andre som trenger hjelp før meg.
Det er så lett å si at jeg må holde motet oppe og ikke bli så «fort» lei.
Det er så lett å si at jeg må gjøre det beste ut av tiden som jeg venter på riktig behandling.
Det er så lett å si at det er jeg selv som må ta tak nå og klare å gjøre en forandring.
Det er så lett å si at jeg må finne på noe å bruke tiden min på.
Det er så lett å si at jeg fremover bare skal sitte i rullestol og at jeg ikke får lov til å gå.
Det er så lett å si at dere kunne ønske at dere kunne ha gjort noe med de lange ventetidene.
Det er så lett å si at jeg må hente fram livsgnisten min og fokusere på de positive sidene.
Det er så lett å si at jeg ikke skal bry meg om det som blir sagt.
Det er så lett å si at dere på sykehuset ikke har noe å si, og at det er ledelsens som har all makt.
Det er så lett å si at jeg må bruke de som jeg har rundt meg.
Det er så lett å si det når de faktisk ikke ønsker å prate med deg.
Det er så lett å si at dere enige i at dere må få mer kompetanse innen anoreksi.
Det er så lett å si at jeg helt sikkert en gang kommer til å helt frisk bli.
Det er så lett å bare sette inn en ekstravakt.
Det er så lett å bare skrive under på noen tvangsvedtak og heller bruke mer medisiner og mer makt.
Det er så lett å si at jeg ikke er frisk nok til å forstå.
Det er så lett å si at dere ikke hadde noen andre måter og løse det på.
Det er så lett å si at jeg bare må legge vekk det som skjedde.
Det er så lett å si at familien min ikke må være så innmari «hysteriske» og redde.
Det er så lett å si at jeg bare må skyve alt vekk.
Det er så lett å si at ingenting som blir sagt sies for å være urimelig eller frekk.
Det er så lett å si at dere ikke har tid til å snakke så lenge.
Det er så lett å si at jeg «bare» må slippe opp på de reglene jeg har laget for meg selv som er så rigide og så strenge.
Det er så lett å si at jeg må utfordre meg selv.
Det er så lett å si at dere i dag ikke har nok personale til å hjelpe meg med mitt daglige morgenstell.
Det er så lett å si at det tar litt lengre tid enn forventa.
Det er så lett å si at jeg ikke skulle blitt syk så raskt, men at jeg heller skulle «venta».
Det er så lett å si at dere vil sende meg til en akutt psykiatrisk avdeling.
Det er så lett å snakke det negative bort ved å prate om helt andre ting.
Det er så lett å finne unnskyldinger for at ting tar sånn tid.
Det er så lett å si at jeg ikke må være så oppgitt, men at jeg må smile og prøve å være litt blid.
Det er så lett å si at dere ikke kan gå inn i enkeltsaker.
Det er så lett å si at dere ikke forstår hvorfor jeg ikke «bare» spiser både mat og kaker.
Det er så lett å si at jeg ikke må av spiseforstyrrelsen bli så frista.
Det er så lett å si at dere veldig mange ansatte den siste tida har mista.
Det er så lett å si at mamma ikke kan være sammen med meg på sykehuset.
Det er så lett å si at dere hadde glemt å bestille nye sokker og en ny truse.
Det er så lett å si at det er tomt for næringsdrikk med vanilje.
Det er så lett å si at jeg har gjort dette selv av egen, fri vilje.
Det er så lett å si at jeg ikke får lov til å komme ut i lufta.
Det er så lett å si at jeg ikke må tenke så mye på at jeg egentlig helst ville bare fordufta.
Det er så lett å si at det er så mye styr med meg.
Det er så lett å si at jeg bare må godta og ikke være så forferdelig ugrei.
Det er så lett å si at det ikke egentlig handler om meg.
Det er så lett å si at det bare er og finne en annen løsning og en annen utvei.
Det er så lett å si at det er sant at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger.
Det er så lett å si at politikerne først må innvilge mer penger.
Det er så lett å si at det ikke skulle vært sånn.
Det er så lett å si at jeg ikke skulle ha kjørt meg helt på bånn.
Det er så lett å si at jeg ikke «bare» kan få det som jeg «vil».
Det er så lett å si at dere helt sikkert kommer til å til slutt finne en løsning og få det til.
Det er så lett å si at dere ønsker meg alt godt.
Det er så lett å si at dere på avdelingen egentlig har det helt toppers og helt flott.
Det er så lett å si at det vil bli bedre.
Det er så lett å bare si at det ikke er alle barn som har et liv sammen med sine fedre.
Det er så lett å si at dere må vente til i morgen.
Det er så lett å si at jeg må heller fokusere på at det begynner og bli våren.
Det er så lett å si at jeg vil få plass en gang.
Det er så lett å true meg ved å utøve tvang.
Det er så lett å si at dere har kontroll, dere.
Det er så lett å si at spiseforstyrrelsesbehandlingen vil bli bedre og at plassene vil bli flere.
Det er så lett å si alt dette når dere ikke ligger der i sykehussenga og venter selv.
Det er så lett å si at det ikke gikk så raskt som dere hadde tenkt, allikevel.
Det er så lett å gå ut med en dato for innleggelse.
Det er så lett å etterpå si at jeg først må ha en mye bedre fysisk helse.
Det er så lett å si at dere vet hva som er best.
Det er så lett å bare behandle meg som siste rest.
Det er så lett å svare på klagen min fire måneder etter den ble sendt.
Det er så lett å bare overhøre og sette meg på vent.
Det er så lett å behandle meg som en kasteball.
Det er så lett å ikke behandle meg som et menneske, men som et tall.
Det er nødt til og gjøres noe med ventetidene.
Mens jeg har ventet på innleggelse har jeg bare blitt verre og jeg har rett og slett mistet alle de friske sidene!
Jeg har holdt på å dø to ganger mens jeg har venta.
Jeg hadde ikke overlevd hvis mamma ikke hadde orka mer og ikke sin indre styrke og kampvilje mot systemet hadde klart og frem henta!
Jeg håper virkelig dette blir gjort noe med!
Jeg fatter ikke hvordan jeg på akutt psykiatrisk i det hele tatt klarte å overleve.
Det er forferdelig å bli satt et sted uten noen form for kompetanse, forståelse og erfaring.
Det er fælt å si det, men det er rett og slett bare «oppbevaring».
Jeg er skuffet over helsevesenet og hvordan de behandler oss som pasienter.
Vi bare sitter dag ut og dag inn uten svar, og bare venter og venter.
Jeg sendte flere klager før jul på behandlingen som jeg hadde fått.
Jeg fikk et brev i posten i går hvor sykehuset beklaget at det hadde tatt så lang tid, og at de bare lurte på hvordan det egentlig med meg i ventetiden hadde gått?!
Jeg er helt tom for ord kjenner jeg.
Dette må virkelig tas tak i slik at andre kan få bedre, raskere og mer hjelp enn meg!
Jeg håper det vil bli opprettet en akuttavdeling som tar inn pasienter som trenger rask behandling, både somatisk og psykisk.
Det er faktisk slik at vi trenger noen å snakke med selv om vi er veldig dårlige fysisk!
Det er urovekkende å høre om alle der ute som «oppbevares» på forskjellige DPS’er og akutt psykiatriske avdelinger.
Jeg kjenner at det da en rød alarm i hodet mitt høyt ringer!
Jeg ble satt på en post med psykose, traume -og krisepasienter.
Er det virkelig nødvendig å måtte bli så livredd mens man på riktig behandling sitter og venter?
Jeg er skremt, skuffet og rett og slett veldig lei meg.
Jeg håper virkelig at det blir satt fokus på dette slik at behandlingen av spiseforstyrrelser kan begynne å nå gå den rette vei.
En spiseforstyrrelse er kompleks og vanskelig å forstå.
Men, det er ingen god grunn til at behandlingsplassene er alt for få!
Dette er så viktig!
Og jeg håper virkelig at dette snart kan bli tatt på alvor og bli en gang for alle gjort ordentlig og riktig!