NEW YORK (Dagsavisen): Det går ikke en dag uten at Donald Trump er hovedpersonen i minst fem samtaler. Vi spiller fotball i parken. I pausen snakker vi om Donald Trump. Vi drikker kaffe på kontorfellesskapet der jeg jobber. Vi snakker om Donald Trump. Med ukjente folk på bar: Donald Trump. Med den pakistanske butikkeieren på hjørnet der jeg kjøper melk: Donald Trump. I forrige uke var jeg med på All Makts satirekveld via Skype fra Brooklyn. Tema: Donald Trump. Det går knapt en time uten at han dukker opp, med en ny fornærmelse på sosiale medier, nye overskrifter, analyser og kommentarer i konvensjonelle medier, eller bare i tankene. Jeg unner ingen å tenke på Donald Trump en søndagsmorgen. For noen dager siden dukket han opp om natta. Jeg drømte om Donald Trump. Det var ikke pent.
Som alle andre har jeg både ledd og grått av den halvautoritære høylytte, ganske uspiselige og veldig rike presidentkandidaten. Det er ikke til å komme fra at han har gjort jobben med å følge valget mye mer spennende, underholdende og interessant. Men det begynner å bli litt mye. Sist fredag så jeg meg selv plutselig utenfra. I likhet med altfor mange av mine kolleger (og minst to andre bare i Dagsavisen, skjønte jeg senere), satt jeg ved pulten min og skrev om Donald Trumps penis. Det føltes både helt feil og altfor naturlig. For hvorfor ikke. Han er over alt. Vi skriver mars 2016. Blir han republikanernes presidentkandidat, er jeg redd Donald Trump vil ta over mitt liv fullstendig.