Det har gjort vondt å lese siste tids oppslag om mitt kjære Stortinget. Jeg sier kjære, for jeg er oppriktig glad i denne litt merkelige institusjonen der jeg har hatt tilhold 16 av de siste 20 årene. Først i perioden 1997–2001, og så igjen fra 2005, og sannelig går jeg på en ny periode i høst.
På disse 20 årene har Stortinget og stortingsarbeidet endret seg betraktelig. La meg her presisere at jeg beskriver stortingsarbeidet ut ifra mitt ståsted som stortingsrepresentant. Det mest iøynefallende på disse årene er at det er mange flere ansatte i Stortingets administrasjon og i partigruppene – veldig mange flere ansatte. Samtidig er mer av det praktiske arbeidet lagt over på oss representanter, i alle fall oss «menige» representanter.
Resultatet er at vi som stortingsrepresentanter bruker stadig mer tid på å administrere vår egen hverdag. En slik utvikling hadde vært forståelig dersom det hadde blitt færre administrativt ansatte. Men situasjonen er altså det stikk motsatte – langt flere ansatte og langt mer administrativt arbeid på oss selv. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier det er dobbelt så mange ansatte – samlet sett i Stortingets administrasjon og i partigruppene på Stortinget – sammenlignet med hva det var for 20 år siden.
Mye har rett og slett blitt mye mer tungvint. Der det før bare var å ta en telefon, er det nå innført nye administrative systemer. Å få hjelp til å henge opp et bilde på kontoret var tidligere en kurant sak. En telefon til teknisk avdeling og hjelp var på plass på noen minutter – utmerket service. Nå er det et omfattende apparat som må iverksettes for å få hengt opp et bilde. Og forresten, teknisk avdeling eksisterer ikke lenger. Den er delt opp i en rekke seksjoner.
Gudene må vite hvor mange seksjoner det nå er på Stortinget. Det gamle regnskapskontoret, som også ytet utmerket service, er visst delt opp i fire eller fem seksjoner. Den gamle betjentseksjonen er historie. Hvor mange seksjoner den er delt opp i nå er sannelig ikke godt å vite. La meg ikke på noen som helst måte forstås som om jeg kritiserer de ansatte på Stortinget, for det gjør jeg overhodet ikke. De ansatte på Stortinget er svært hjelpsomme og serviceinnstilte overfor oss representanter. Det er systemet jeg kritiserer, og en runde rundt på huset viser at mange av de ansatte er like oppgitt over utviklingen som det stortingsrepresentantene er.
Ja, så tungvint har det hele blitt at det for noen år siden ble opprettet et brukerutvalg, bestående av representanter fra administrasjonen og én stortingsrepresentant fra hvert parti. Bare ordet indikerer at noe er riv ruskende galt; brukerutvalg. Det høres ut som om vi er pasienter på en institusjon. Jeg har tidligere fleipet med at det snart blir opprettet et pårørendeutvalg.
Det er ikke synd på oss stortingsrepresentanter. Overhodet ikke. Vi er privilegerte og vi har landets mest spennende jobb. Men det må være lov å stille noen kritiske spørsmål om hva som er i ferd med å skje med Stortinget. Jeg har flere ganger gjort det internt og derfor skriver jeg også disse linjene. Og de som er ansvarlig for denne utviklingen er Stortingets administrative ledelse og presidentskapet. Presidentskapet, bestående av stortingspresidenten og fem visepresidenter, er stortingsrepresentantenes tillitsvalgte.
Alt er ikke galt på Stortinget – langt ifra. Stortinget har åpnet seg mer mot omverdenen – og det er bra. I 2013 feiret Stortinget 100-årsjubileum for kvinners stemmerett, i 2014 var det 200-årsjubileum for Grunnloven, i 2015 var det 70 år siden frigjøringen og i 2016 fylte stortingsbygningen 150 år. Det er selvsagt greit at dette markeres, men det har kanskje blitt vel mye pomp og prakt? Stortinget er ikke et eventbyrå. Stortinget er aller mest hardt arbeid – i komiteer, fraksjoner og gruppemøter, i møter med enkeltpersoner og interesseorganisasjoner. Og derfor bør Stortingets ledelse være aller mest opptatt av det daglige arbeidet i Stortinget.
Mye er sagt og skrevet om de nye visittkortene våre. La være at de er forferdelig stygge – det får nå gå. Men hvorfor i all verden bruke ressurser på dette – til og med ny logo for Stortinget? Det hele er så dumt at det finnes egentlig ikke ord. Det er i alle fall ikke stortingsrepresentantene som har bedt om ny stortingslogo – eller ny enhetlig grafisk profil, som det visstnok heter. Nei, for det er ingen som spør stortingsrepresentantene om slikt. På Stortinget er det nemlig ikke slik at systemene er innrettet etter oss representanter. Det er vi representanter som stadig må innrette oss etter nye systemer.
Den legendariske stortingsrepresentanten fra Telemark, Sverre Løberg, var en friskus i stortingsarbeidet. Løberg skal ha påstått at Stortingets presidentskap «skvalper over av verdighet». Det er nok å trekke det noe langt, men presidentskapet og den administrative ledelsen på Stortinget må nå ta situasjonen på største alvor.
De som skal inn i presidentskapet fra høsten av, har en formidabel oppgave foran seg.