Mitt første møte med psykiatrien.

Mitt første møte med psykiatrien var i 2008, jeg hadde da vært i ett voldelig forhold og søkte hjelp i psykiatrien. Jeg la meg inn på mental institusjon.

Der fikk jeg snakket med en psykolog og fikk etter den samtalen diagnosen schizophreni.

Jeg gikk ett par dager der inne inntil jeg bestemte meg for å dra hjem...det fikk jeg ikke lov til.

Jeg pakket alikevel sakene mine og var på veg ut. Jeg ble da stoppet av 3 mannlige pleiere. Jeg gjorde motstand men ble isteden kastet i bakken og bært til ett rom lenger borte...hvor jeg igjen ble bundet fast til en seng med belter.

Jeg ropte fra hele meg om å bli sluppet fri.

Det fikk jeg ikke.

Etter en stund kom de inn på rommet å satte en sprøyte i meg.

Jeg fortsatte å rope om å bli sluppet løs...og lå i den sengen i noen dager.

Jeg ble samtidig tvangs foret med mat og med piller som de tvang inni munnen min.

Når de slapp meg løs hadde jeg gjort på meg flere ganger i sengen.

De holdt meg fortsatt innelåst i ett lite rom. Jeg ble holdt innesperret på isolasjon 3mnd. Jeg fikk lufteturer på 10 minutter daglig.. også måtte jeg tilbake til rommet.

Jeg får idag fortsatt sprøyte og medisiner som jeg må ta. De gir meg mange vonde bivirkninger. Det er helt ulevelig. I tillegg la jeg på meg 50 kilo av medisinene.


Psykiatrien har laget en egen lov som gir de rett til å bruke tvang på pasienter med en psykisk diagnose. Loven om psykisk helse.heter den. Utifra den loven kan de gjøre praktisk talt hva som helst og gå utenfor de vanlige normene for menneskerettigheter. Er det riktig at det fins en egen lov som går utenom menneskerettighetene? Skal ikke menneskerettighetene gjelde for oss som har fått en diagnose?

Vi i Norge er flinke til å se å peke finger til utlandet når noe skjer.. mene at de i utlandet bryter menneskers rettigheter.

Men det er ikke i utlandet det skjer. Det er i Norge ting foregår. Det foregår daglig i psykiatrien.