Flyktningene forlater sine utbombede hjem. Traumatiserte av krigens terror, begir de overlevende seg på desperat flukt. De følger overlevelsesinstinktet. Det handler om å redde seg selv og sine nærmeste slektninger som ennå er i live fra krigshandlinger, sult og i siste instans døden.
I Europa møter ikke flyktningene bare velvilje, men likegyldighet, byråkratiske hindringer, mistenksomhet og fiendtlighet. Flyktningene har reist store avstander under forferdelige omstendigheter og de fortjener å bli behandlet med medfølelse og verdighet.
Flyktningeidentiteten blir ofte møtt med mistenksomhet, spekulasjoner og rykter i de europeiske samfunnene som flyktningene kommer til. Det skilles gjerne mellom ”ekte” og ”falske” flyktninger. Når for eksempel syrere forlater de overbefolkede leirene i nærområdene til Syria for å krysse Middelhavet, blir de ikke lenger framstilt som ekte flyktninger, men som ”ulovlige innvandrere”, potensielle ”terrorister” og ”lykkejegere” som er ute etter å plyndre den europeiske velferdsstaten og utnytte velferdsordningene.
Spesielt Fremskrittspartiets (Frp) representanter i Norge har tatt flittig i bruk distinksjonen mellom hva de mener er ”reelle” versus ”falske” flyktninger. Flyktninger som krysser Middelhavet til Europa, får mistankens slør kastet over seg som mindre reelle flyktninger, som lykkejegere eller potensielle kriminelle og terrorister. Ergo det er knapt ingen gode mennesker blant dem.
I Frp sin framstilling, er det slik at ”ekte” flyktninger venter i overfylte leirer langt utenfor Europas grenser. De ikke tar skjebnen i sine egne hender, men venter på å bli reddet. Hvor lenge skal de vente? Til de dør i leirene? Til deres barn og barnebarn vokser opp i leirene under uverdige forhold?
Båtflyktningene som risikerer drukningsdøden i overfylte og skrøpelige farkoster, fremstilles som ressurssterke og derfor ikke fult så hjelpetrengende. Det å være angivelig ressurssterk, blir altså brukt mot dem.
Om det er slik at det skulle være ressurssterke mennesker blant båtflyktningene, så har det en god forklaring. I krig er det nettopp de ressurssterke som ofte er de mest utsatte. Settes de ut av spill, vil lettere et samfunn kunne bryte sammen og falle i fiendens hender. Logikken i krig for å ramme et samfunn og erobre dets territorium er å ta ”hodet” (de ressurssterke), så vil resten av ”kroppen” dø ut. Nå er nok båtflyktningene en sammensatt gruppering med folk med ulike bakgrunner hvor de voksne i varierende grad har utdanning og et bredt spekter av yrker.
Å framstille båtflyktningene som mindre reelle i flyktningehierarkiet, altså et A- og B-lag av trengende, er et feilspor. Det er enda et utslag av manglende kunnskap om mennesker som i desperasjon utsettes seg for drukningsdødens farer i håp om å komme til fred, frihet og trygghet i et Europa hvor ikke alle ønsker flyktningene velkommen, men møter dem med skepsis, mistenksomhet, fiendtlighet og i verste fall hat og vold.
Mistankens logikk rammer blindt. Det er grunn til å minne om det ukrenkelige rettsprinsippet, den demokratiske rettsstatens grunnstein, om at enkeltmennesket er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det gjelder også flyktningene.