Misforstått liberalisme

Ytringsfrihet: Jeg frykter at man i en misforstått liberalisme om noen år vil slippe Anders Behring Breivik til i alle kanaler.

I sommer har jeg lest en viktig kronikk og hørt ett viktig intervju. Det var Hans Fredrik Dahl som skrev i Dagbladet at noen må si stopp. Han protesterte mot at Fjordman har fått støtte fra Fritt Ord til å utgi et av sine skrifter.

Intervjuet var med Gunnar Grann, tidligere programdirektør i NRK, som fortalte hvorfor han sa stopp for noen år siden. Stopp til å sende et intervju med drapsmannen Arnfinn Nesset.

La meg starte med Fjordman. Fritt Ords avgjørelse er blitt støttet av en samstemt norsk presse. Det er i seg selv foruroligende at ingen problematiserer avgjørelsen og tar et annet standpunkt. Omkvedet har vært at et liberalt samfunn også må ha plass til hans meninger. Det er bedre å få trollet opp i dagen. Da vil det bli møtt av motargumenter og vil sprekke. Det er ikke så enkelt, skrev Dahl. Noen må si stopp før vi befinner oss i en glideflukt der Fjordmans tale blir mer og mer normal.

Jeg er enig. Jeg er også enig med Dahl i at man skal være forsiktig og meget klar i sin sak før ytringer à la Fjordman blir stoppet av myndighetene. Men fra dette til å gi aktiv støtte til at hans meninger skal kunne publiseres, er det så klart? Ytringsfriheten er ikke ubegrenset. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har gjennom sin rettspraksis trukket opp klare grenser for hvordan ytringsfriheten kan begrenses. Det er fullt lovlig for nasjonalstatene å ha lovgivning som begrenser oppfordring til vold, rasisme og antisemittisme. Også benektelse av Holocaust kan forbys ved lov. De fleste land har lover som setter slike grenser, også Norge.

Det er alminnelig antatt at lover påvirker den alminnelige moral i samfunnet. De bidrar til en felles forståelse av hva det vil si å være samfunnsborger. Når det gjelder ytringsfriheten, har man både rettigheter og plikter. Jeg mener at i en tid der ekstremisme, rasisme og vold er på fremmarsj i mange land, er det viktig å opplyse om ikke bare rettighetene, men også om hvilke plikter man som samfunnsborger har på dette området.

Selvfølgelig er det vanskelig for myndighetene å håndheve de lovene vi har på dette området. Det er lett å trå feil. Man skal være meget sikker i sin sak før ytringer blir stoppet av myndighetene. Men at anerkjente samfunnsorganer gir økonomisk og politisk støtte til å publisere meninger som i beste fall balanserer på kanten av loven, kan lett bidra til å undergrave en felles forståelse av hva vårt samfunn bygger på.

I Tyskland stoppet myndighetene for en tid siden en demonstrasjon som var tillyst med rasistiske slagord mot tyrkere og muslimer - slagord som allerede var spredd på internett. Argumentasjonen var at én ting er hva som skrives på nettet - noe som det er vanskelig å gjøre noe med. Men en annen ting er å få lov til å hisse til vold og rasisme i gatene. Tyskland har som kjent erfaringer med hva det kan føre til at ingen sa stopp i tide. Forbundskansler Angela Merkel støttet vedtaket under henvisning til de klare domsavgjørelser som Europadomstolen har tatt.

For en uke siden hørte jeg et glimrende intervju med tidligere nyhetssjef i NRK, Gunnar Gran - på P2. Han var nyhetssjef da Arnfinn Nesset ble dømt for å ha tatt livet av et stort antall eldre mennesker i Orkdal. Etter at dommen hadde falt var pressen på jakt etter et intervju med Nesset. NRK lyktes. Men Gran nektet å sende det på luften. Ukesluttredaksjonen var skuffet. Den hadde nettopp etablert seg og trengte et slikt skup. Men Gran stod fast. Intervjuet ga ikke noe vesentlig tilskudd til publikums forståelse av hva som hadde skjedd.

Det er blitt en annen trend siden. Nokas-ranerne har kunnet stå fram i beste sendetid. Andre forbrytere det samme. Jeg frykter at man i en misforstått liberalisme om noen år vil slippe Anders Behring Breivik til i alle kanaler.

Men han har allerede kommet til orde, en gang for mye - med bomben utenfor regjeringskvartalet og skuddene som drepte 69 unge mennesker på Utøya. Det får være nok. Leser man hva Fjordman har publisert på nettet, kan man slå fast at han beveger seg innenfor samme tankesett. Forskjellen er bare at der Fjordman skriver, handlet Breivik. Det er kanskje ikke så lang vei fra at Fjordman får støtte til å publisere sine meninger til at også drapsmannen får mikrofoner til å breie seg i offentligheten. Jeg respekterer Fritt Ords rett til å bestemme selv. Men det er ikke sunt at alle er enige. Jeg er uenig.