Etter skyteangrepet lørdag 24.mai ved det jødiske museet i Brussel som drepte tre, derav et israelsk ektepar og alvorlig såret en fjerde, hevdet den israelske statsminister Benjamin Netanyahu (ikke akkurat overraskende) at angrepet var et resultat av antijødiske og antiisraelske holdninger i Europa. Israels utenriksminister Avigdor Lieberman fulgte raskt opp Netanyahu og mente at europeere som gikk inn for boikott av varer produsert i de israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden, måtte ta sin del av skylden for angrepet (NTB 25.05.2014).
Det er slik de israelske myndighetene på tragisk vis misbruker og generaliserer antisemittisme – og jødehatbeskyldninger til også å omfatte kritikk av den israelske okkupasjons- og militærmakten. Israelske myndigheter bruker enhver anledning til å demonisere og stigmatisere berettiget kritikk av den israelske okkupasjons- og militærmaktens undertrykkelse av palestinerne.
Tradisjonen tro har politiske krefter i Israel utnyttet offerrollen og stemplet enhver kritikk fra omverden av staten Israels massive bruk av militærmakt og strukturelle undertrykkelse som ”antisemittisk” uansett hvor legitim kritikken måtte være. Selv israelske jøder som er kritiske til sin egen stats undertrykkelse,systematiske menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser, blir anklaget for å være forrædere og selvhatende jøder.
Det er i denne forbindelse absolutt verdt å lytte til den israelske journalistenGideon Levy som formulerer seg treffende om viktigheten av at israelere selv stiller seg kritiske til sitt eget lands politikk og maktbruk overfor palestinerne:
"I think of myself an Israeli patriot. I want to be proud of my country, something that has become increasingly challenging for those Israelis who share my convictions. I also believe that only those who speak up against Israel's policies – who denounce the occupation, the blockade and the war – are the nation's true friends. A real friend does not pick up the bill for an addict's drugs: he packs the friend off to rehab instead." (s.x, Levy, G. "The punishment of Gaza" Verso 2010).
Ved å misbruke den grusomme hendelsen ved det jødiske museum i Brussel til å stigmatisere og demonisere legitim kritikk av Israel, undergraver de israelske myndighetene selv kampen mot reell antisemittisme og jødehat. Det er i seg selv sterkt beklagelig, men føyer seg dessverre inn i en lengre strategi fra israelske myndigheter om å dreie fokuset vekk fra israelsk statsterrorisme og den jødiske statens rolle som undertrykkende okkupasjons- og militærmakt som siden 1948 har forvoldt tusener og titusener av palestinere livet og fordrevet hundretusener av palestinere på flukt fra sitt eget hjemland.
Blir jøder som enkeltindivider angrepet, uansett motiv, så kommer de israelske myndighetene programmatisk på banen og hevder at det er et angrep på hele det jødiske folk og den jødiske nasjonen. Slike angrep inngår i den kollektive offerhistorien som den Israelske staten er fundert på. Uten tvil har jøder opp gjennom historien vært et forfulgt folkeslag, men nettopp forfølgelsene og pogromene som kulminerte med det ufattelige Holocaust, blir bevisst utnyttet av israelske myndigheter til å legitimere israelsk militær maktbruk og statsterrorisme som nødvendig og berettiget.
Ved å sette likhetstegn mellom Holocaust og Israels eksistens som uadskillelige,er det forsøk fra israelske myndigheter til å fremstå som politiskmoralsk immune mot internasjonal kritikk. Ethvert forsøk på å kritisere Israels politikk og rolle som militær- og okkupasjonsmakt, blir nærmest automatisk en kritikk av Israels eksistens som nasjon i skyggen av Holocaust. Bevisstheten om Holocaust og frykten for gjentagelse utnyttes bevisst og med fullt overlegg i Israelsk politikk. Det samme gjelder når jøder blir angrepet. Da er israelske myndigheter ikke sene om å koble slik angrep til å være angrep mot Israel.
Angrep mot jøder, uansett hvor det måtte forekomme i verden, må fordømmes på det sterkeste. På lik linje med at angrep mot andre etnisiteter, nasjonaliteter og representanter for andre trosretninger, skal fordømmes. På den annen siden er det å hevde at slike angrep som ved det jødiske museum i Brussel skulle være et resultat av kritikk mot Israel i landets forhold til palestinerne, en intellektuell kortslutning og farlig generalisering som bare er ment å polarisere og forsterke motsetningene ytterligere. Det er en fordomsfull og primitiv generalisering som utelukkende er ment å stigmatisere de som forholder seg kritiske til Israels apartheidlignende politikk.
Spesielt den uforsonlige israelske høyresiden, er den som er mest konsekvent i å stemple enhver opposisjonell og kritisk røst som antijødisk, anti-israelsk og antisemittisk uten noen som helst form for begrunnet nyansering. Økende konstruktiv kritikk mot den israelske statens militære aggresjon og voldsbruk overfor palestinerne i de okkuperte områdene, ikke minst kritikk fra israelske jøder som Gideon Levy understreker betydningen av, vil forhåpentligvis på sikt kunne bidra til en mer forsonende, pragmatisk og forhandlingsorientert vilje hos israelske politikere. Det er lov å håpe.
