Vi kunne nylig lese at kun 1 av 10 ordførerkandidater i Nye Drammen er kvinne. Jeg reagerte på oppslaget. Ikke fordi det er så fint med 9 av 10 menn, all den tid halvparten av befolkninga er kvinner, men fordi spørsmålet om personer med minoritetsbakgrunn ikke ble berørt. Det er nemlig 0 av 10 som har minoritetsbakgrunn, definert her som de som er født i utlandet eller født i Norge av utenlandske foreldre (SSB). Derimot har cirka 1/3 av befolkninga i Nye Drammen minoritetsbakgrunn.
At de som har stor beslutningsmyndighet burde speile befolkningssammensetninga, er det stor enighet om. At et mangfold av politiske ledere, her ordførerkandidater, vil kunne føre med seg mangfoldige perspektiver, problemstillinger og løsninger på politiske saker, er det liten tvil om. At politiske ledere er rollemodeller for den oppvoksende slekt, er det også liten tvil om. Derfor er det så viktig at ordførerkandidatene er så mangfoldige som mulig. Ideelt sett skulle 5 av 10 vært kvinner, 3 av 10 hatt minoritetsbakgrunn og de skulle vært godt blandet når det gjelder alder og yrkesbakgrunn.
At det nå blir «business as usual», også i Nye Drammen, er det også ikke noe tvil om, siden jobben med å nominere og innstille kandidater til kommunevalget er over. Denne diskusjonen som dras opp nå burde tas lenge før nominasjonskomiteene setter i gang sitt arbeid. Ja, egentlig må jobben for å ha mangfoldige politiske ledere ved neste valg starte allerede nå! Ikke minst bør nominasjonskomiteene, når den tid kommer, sette seg som mål at ordførerkandidatene skal speile befolkningen for øvrig, så godt det lar seg gjøre. Dette må de gjøre på tvers av partier. De må snakke sammen. De må rekruttere og nominere sammen. Jeg tror på felles innsats, holdningsplikt og gjerne vedtekter (jf. vedtekter hos Ap og SV om annenhver kvinne og mann på listene). Hvorfor har vi ikke ambisjoner om høyere kvinneandel og personer med minoritetsbakgrunn blant ordførerkandidatene?
La meg understreke nok en gang at alle som i dag er innstilt som ordførerkandidater, er de beste ordførerkandidatene. Dette har ingenting med dem å gjøre, men med måten det politiske arbeidet foregår og mangfoldskompetanse blant portvokterne. Forskning fra arbeidslivet viser at det å ha minoritetsbakgrunn skaper flere barrierer sammenlignet med det å komme fra majoritetsbefolkningen. Det er systemer og strukturer som opprettholdes og arves, som ekskluderer minoriteter i større grad enn majoritetsbefolkningen. Det er systemene vi må adressere, debattere, endre.
Å gå i skyttergraven med at «Fredrik Haaning ikke ble valgt på grunn av hans kjønn eller etnisitet, men egnethet», er kontraproduktivt. Det er kontraproduktivt fordi det legger til grunn et falskt premiss om at man må velge mellom å være kvinne og egnet eller ha minoritetsbakgrunn og være egnet. Slik er det så klart ikke. Det finnes flere mulige kandidater til alle toppverv i partiene, hvis bare rekruttering og nominering er gjennomtenkt med mangfold i bakhodet. Ikke valgåret, men lenge før. Hvem tar ansvaret for å koordinere dette til neste valg, så vi en gang for alle slutter med festtalene om hvor viktig det er med mangfold inn i lederposisjoner men viser det i handling?
Jan Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning forsker på dette feltet. Han sier at «En første prøve i den flerkulturelle politikken er hvor høyt opp på partilistene minoritetspolitikerne blir satt. Jo høyere plassering, desto mindre vil de fremstå som alibier for å vinne stemmer». Hvor ble det av den flerkulturelle politikken – ikke bare i ord og ikke bare nedover på listene – men i handling og på toppen av listene?