Ministeren tror på mirakler

Kunnskapsministeren tror tilsynelatende at barn på en mirakuløs måte vil lære norsk dersom det innføres en språknorm i barnehagen med kartlegginger og dokumentasjoner som en konsekvens (man må jo finne ut om barna oppfyller normen).

I stedet for å lytte til fagfolk, som gang på gang viser at barn lærer språk gjennom samspill med dyktige barnehagelærere i barnehagens hverdagsaktiviteter og lek, plukker han ut en mindre del av forskningen – i stor grad utført av forskere utenfor barnehagefeltet – som kan støtte opp om hans ideologi. Dermed ser han bort fra den kunnskapen man ellers har på området.

Det er et paradoks at ministeren, som kommer fra et parti som hevder det legger vekt på forskning og kunnskap, ikke selv bruker forskning når han skal utforme retningslinjer for fremtidens barnehager. Nå er det litt uklart hvilke tall ministeren egentlig legger til grunn når han hevder at det er et stort problem at barn ikke behersker norsk ved skolestart. Vi har hørt alt fra 25 % til 7,1 %. Men uavhengig av hvor mange barn det gjelder, er både politikere og fagfolk enige om at barn som skal bo i Norge, bør lære norsk fort.

Ministeren synes å tro at mirakelet (språknorm og kartlegging) vil gjøre at barn lærer norsk i løpet av ett år eller to. Dessverre er det slik at også språkopplæring tar tid. Det eneste som kan hjelpe i denne prosessen, er å få flere dyktige barnehagelærere inn i barnehagene. Men språk læres ikke over natten. Det tar tid. Det finnes ingen mirakelkur. Derfor må nok skolen også i fremtiden være innstilt på å fortsette språkopplæringen hos den andelen av barna som ikke har norsk som sitt morsmål. Gevinsten samfunnet får av å være litt tålmodig, er borgere som behersker flere språk flytende. Det er en gave. Men det skjer altså ikke ved mirakler.