Mindre åpenhet etter terror

Jens Stoltenberg var klar på at terrorangrepet 22. juli i fjor skulle møtes med mer åpenhet og demokrati. Dessverre er det motsatte i ferd med å skje.

Vi er fortsatt i en periode etter 22. juli hvor vi ser det norske samfunnet i en prosess for å forsøke å behandle og trekke lærdom av terrorangrepene. Å unngå et lignende terrorangrep i fremtiden er det naturlige og ubestridte målet, men det er likevel veldig mange viktige saker og problemområder som skal diskuteres på veien mot dette målet. Ett av disse er spørsmålet om åpenhet i det norske samfunnet, illustrert senest av Per Edgar Kokkvolds uttalelse i Dagsavisen den 24. september om at Stoltenbergs kall om mer åpenhet etter 22. juli var meningsløst.

Stoltenbergs uttalelse var absolutt prisverdig fordi trenden i andre land som har blitt rammet av terrorangrep, er nettopp at det blir mindre åpenhet. Dette er kanskje best eksemplifisert med USAs PATRIOT Act som har rammet personvern og individets frihet hardt i USA. Likevel er det en viss fare for at man ikke omsetter ord til handlinger, og i lys av Kokkvolds uttalelse vil jeg argumentere for at faren for mindre åpenhet i det norske samfunn er høyst reell. Dette er ett av temaene jeg har forsket på i min masteravhandling ved Aberystwyth University i Wales. Utgangspunktet for avhandlingen er den nye lovteksten om forbud mot soloterrorisme som nå er ute på høring.

Lovforslaget er basert på en rekke forslag fra PST, som ba om nye lover i kampen mot terrorisme og da spesielt soloterrorister. PST mener at dette er nødvendig for at de skal kunne stoppe nye terrorangrep. Det er selvsagt en oppgave å hindre nye angrep, men det betyr ikke at vi ikke kan ha et kritisk øye til de tiltakene som blir foreslått. Av særlig viktighet er hensynet til personvern og individets frihet, og det er elementer i forslaget til den nye loven som helt klart truer nettopp disse.

Justisdepartementet påpeker i lovforslaget at PST ikke har spesifisert hva som skal kjennetegne straffbar planlegging, men departementet bidrar ikke selv med noen ytterligere spesifisering av hva straffbar planlegging innebærer. Departementet ser problemet med et vidtrekkende forslag fra PST, men nøyer seg med å foreslå at besittelse av gjenstander eller informasjon som er egnet, eventuelt særlig egnet til å begå en terrorhandling, skal være straffbart. PST ser til Storbritannia for inspirasjon til noen av sine nye forslag. Men uten at det blir spesifisert hva som kvalifiserer til straffbar planlegging, kan man fort ende opp i samme situasjon som Rizwaan Sabir som ble arrestert i England i 2008, anklaget for å ha lastet ned en al-Qaida-manual med det formål å begå en terrorhandling. Etter mye om og men ble det klart at manualen var lovlig lastet ned og en del av masteravhandlingen hans ved universitetet i Nottingham. Like problematisk er avsløringene gjort av The Guardian hvor borettslag har benyttet seg av terrorlover for å overvåke beboere som har slurvet med resirkuleringen.

Det er ikke overraskende at verken PST eller departementet klarer å definere hva som skal kvalifisere som straffbar planlegging. Det er selvsagt mye en kan gjøre for å forebygge og forhindre terrorangrep, men problemet er at det er meget vanskelig å vurdere på et objektivt grunnlag en risiko som man ikke har noe bevisgrunnlag for. Man kan derfor få en situasjon hvor vurderinger og beslutninger vedrørende soloterrorisme kun blir begrenset av noen få individers fantasi. Følger man dette resonnementet, fremstår PSTs ønske om utvidet meldeplikt for helsepersonell i kampen mot terrorisme som en bekymringsfull utvikling. Trekker man dette videre, er det ingen tvil om at det etter 22. juli har vært og fortsatt er et press om at et slikt angrep aldri skal skje igjen. Det er derfor en viss fare for at man iverksetter en rekke nye lover og bevilger mer ressurser for å bekjempe en trussel som i utgangspunktet er minimal. Den kjente professoren John Muller nevner blant annet at sjansen for at en amerikaner skal bli drept av en terrorist over en 80-års periode er 1 til 75.000, mens tilsvarende sjanse for å bli drept i trafikken er 1-80.

22. juli skjedde likevel, og det er viktig at vi tar den tiden det trengs for å iverksette eventuelle nye lover og retningslinjer slik at vi reduserer risikoen så godt vi kan. Det nye lovforslaget om forbud mot soloterrorisme representerer i sin nåværende form en trussel mot personvern og individets frihet. Jeg har kun pekt på ett problemområde, men det er ingen tvil om at skulle den nye loven bli vedtatt slik den er nå, så vil Kokkvold få rett i at Stoltenbergs uttalelse var meningsløs. Vi deler alle et håp om at vi aldri blir utsatt for et terrorangrep igjen, og det er lett å forstå PSTs ønske om nye verktøy for å forhindre et nytt angrep. Likevel er ikke risikoen for et nytt angrep så stor at personvern og individuell frihet må svekkes unødvendig.

Mer åpenhet som svar på et terrorangrep ville markere for resten av verden en annerledes tilnærming til terrorisme og mest sannsynlig en mer fruktbar respons, som faktisk ville ta vare på de verdiene vi setter høyt i Norge. Uheldigvis ser det ut til at den muligheten blir misbrukt.