Nyheter

Min Thorvald

Jeg vet at Thorvald Stoltenberg har berørt mange mennesker gjennom et langt liv. Han har selvsagt gjort stort inntrykk på meg med sin kamp for en verdighet i narkotikapolitikken, men det er ikke det jeg vil huske best. Her er mitt første møte og lille historie med Thorvald.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under Stortingsvalget i 1997 skjedde det noen fadeser i forbindelse med Velgeraksjonen, men jeg hadde også flere uforglemmelige øyeblikk. Den fineste opplevelsen var nok stunden med Thorvald Stoltenberg på Utøya. Jeg var med justisministeren på AUFs sommerleir og hadde holdt et innlegg for de engasjerte ungdommene.

Nå hadde jeg vært på Utøya et par år tidligere, da på sommercamp med Tyrili. Den vakre, lille perla i Tyrifjorden vakte gode minner fra tiden på Stifinner'n. Jeg satte meg fornøyd ned på en benk etter foredraget, slappa av med en røyk og mimra over tida på øya.
Rett der borte lå stabburet hvor Robert og jeg bodde noen fine dager. Robban, som også var stifinner, hadde fått lov å ta med datteren på sommerferie. Jeg hadde tatt med Tim, en kul liten nevø på fem år. Vi slapp unna teltslitet siden barna var så små, og fikk senger i stabburet i stedet. Smilet kommer automatisk når jeg tenker på hvordan vi tulla med ungene og fikk straff som fortjent.

Det var en utedass som vi alltid måtte følge barna på. De syntes det var skummelt der, for nedi møkkahølet hadde de oppdaga en figur som stod på et kosteskaft. Robban, som elska å skremme vettet av unga, forklarte at det var Dodraugen, et monster som bodde i dassen og trakk barna ned i kloakken.
Vi syntes det var hysterisk morsomt, men den som ler sist, ler best. Et godt gammelt ordtak vi fikk smake på – eller lukte på, for å være korrekt. En morgen våkna vi nemlig til en sjuk drittlukt i hele rommet, og i sengene satt to forskremte unger med tårer i øya. De dreit heller på seg enn å gå til monstret på utedassen!

Jeg sitter og smiler for meg selv, da en stemme vekker meg fra drømmene.
– Du sitter her og koser deg?
Jeg ser opp på en høy mann som strekker fram en klubbe av en hånd.
– Thorvald Stoltenberg her. Jeg vet jo godt hvem du er ...
Han klemmer rundt hånda mi som en jernklo fra smelteverket.
– Du er en god venn av datteren min, Nini?
Jeg blir litt satt ut; dette er liksom ikke som å møte en hvem som helst. Thorvald er en av Norges mest respekterte politikere og ikke bare pappaen til Jens, men også til Nini. Mitt første møte med Nini er noe jeg ser tilbake på med glede. Det var i Oslo Kretsfengsel i midten av 1980-åra. Nini hadde sommerjobb som fengselsbetjent mens hun studerte juss. Som en solstråle kom hun inn i livet til oss gutta på Bayern. Hun var et vakkert vesen på alle måter, ikke bare av utseende, men en sjeldenhet i fengselsvesenet den gangen. Nini var ikke alltid like god venn med fengselsreglementet.
– Urettferdig at dere bare får lufte en time når været er så fint! Det hadde ikke gjort meg noe å holde vakt en time ekstra i luftegården …

Nini var kul; vi bare digga henne. Det var jo ikke vanlig at fangevokterne sa sånne ting på jobben. Hun var der bare den sommeren, men la igjen et vakkert minne til oss: Vi var mennesker med verdi, selv om vi satt i fengsel. Nest gang jeg traff Nini, var hun blitt heroinist. Et klassisk tilfelle: Hun forelsker seg i en rusmisbruker og blir med fyren inn i hans heftige dopverden. Noen ganger har jeg lurt på om Nini ble narkoman for å kjempe fra vår arena.
Uansett hvor langt nede i mørket hun var, reiste hun seg alltid i møte med urettferdighet. Hun kjempa til enhver tid for dem som levde på samfunnets skyggeside. Nini fylte kroppen med heroin, men hadde alltid plass til medmenneskelighet og kjærlighet. Hun kom fra Norges mektigste politiske familie, som hun var ufattelig glad i, men det var på gata med oss hun trivdes best.
– Det går ikke så bra med Nini. Jeg tror hun sliter veldig om dagen …
Jeg hører den oppriktige engstelsen i stemmen til Thorvald, som har satt seg ned på benken.
– Er det noe jeg kan gjøre, Trond?
Det er vondt å sitte foran en far som har mista barnet til dopet.
– Jeg kan sjekke ut litt med Tyrili, kanskje følge litt med på Nini i hverdagen …
Thorvald lyser opp i takknemlighet.
– Kan du virkelig det, Trond? Det er jo helt fantastisk!
Det kommer flere ungdommer som har lyst på en bit av Stoltenberg. De setter seg i ring rundt oss, og Thorvald skifter tema. Nå får vi alle en fantastisk, eksklusiv historietime fra hans eget liv. Vi sitter trollbundet av opplevelsene hans, og jeg tror mange tenker som meg: En sånn bestefar skulle jeg gjerne hatt!

Den sommeren ringte Thorvald meg mye, nesten hver eneste dag, fra Danmark. Han var ambassadør og ble min faste vekkerklokke, helst presis klokka 07.00. Den kjærligheten han hadde til Nini, var noe unikt og vakkert. Han lurte hele tiden på hvordan det gikk med henne, og vi arbeidet hardt for å skaffe henne en behandlingsplass på Tyrili.

Selv om du nå er borte, vil arven etter deg fortsette å vokse i mange organisasjoner som kjemper for dine verdier. For meg vil du alltid være den fantastisk snille pappaen til Nini.

Trond Henriksen – Noen roser dør aldri.

Mer fra: Nyheter