Min mediediett i Trumps æra

Mine informanter er bedre utstyrt for å analysere Trumpland enn såkalte eksperter.

Onsdag 9. november 2016 var datoen da jeg sluttet å se eller lytte til nyheter. For meg betød det at jeg sluttet å se på de «liberale» nyhetssendingene på MSNBC og de «liberale» radioprogrammene på National Public Radio (NPR). I årene før dette hadde jeg vært intenst opptatt av disse sendingene. Jeg er ikke en statsviter, men en antropolog, så jeg var avhengig av disse sendingene for å holde meg oppdatert om nyheter, lovgivning og meningsmålinger. Den 8. november hadde jeg blitt overbevist av eksperter om at Hillary Clinton ville vinne presidentvalget. Etter at Trump ble valgt isteden, forstod jeg at jeg hadde fått en overdose av dårlig fôr. Så jeg bestemte meg for å starte en mediediett.

Jeg burde ha visst at Trump kom til å vinne. Bare måneder før valget hadde jeg studert fallende livsforventninger på landsbygda i California, og mine fattige arbeiderklasseinformanter hadde fortalt meg at Trump kom til å vinne valget. Min antropologiske forskning var mer nøyaktig vedrørende det som foregikk i USA enn de medieutnevnte ekspertene jeg hadde lært meg til å stole på.

Til å begynne med var dietten krevende. NPR hadde vært min ledsager på veien til arbeidet hver dag, og jeg var avhengig av MSNBC hva angikk utfyllende nyhetsanalyser. Å slutte med dette var svært vanskelig. Men innen to uker var gått oppdaget jeg et alternativt univers av informasjon. Jeg oppdaget podcaster som Slow Burn om Watergate-skandalen, Reveal som ble produsert av Center For Investigative Reporting, og S-Town, hvor en skikkelse som ikke var ulik min hovedinformant på den hvite landsbygda i California også opptrådte. Og jeg fortsatte å lese New York Times og New Yorker. Mitt mål med dietten var tross alt ikke å bli kunnskapsløs. Det jeg ønsket å komme bort ifra var TV- og radio-personligheter som ønsket å få meg til å føle på en bestemt måte om nyheter. Å lese gjorde det enklere for meg å danne mine egne meninger og å velge fortellinger som betydde noe for meg.

Jeg leste også om igjen Alexis de Tocquevilles klassiske «Demokratiet i Amerika» i to bind, Hannah Arendts «Totalitarianismens opprinnelse» og Sindre Bangstads «Anders Breivik And The Rise of Islamophobia». Tekster som disse, kombinert med andre tekster som jeg underviser i, har vært langt mer informative hva angår denne nye autoritære æraen enn det jeg lærte meg å kalle «raske nyheter.» Raske nyheter er for meg rapportering om betydningsfulle, pågående nyheter før det foreligger klarhet. Rapportering dag ut og dag inn om Trumps angivelige samarbeid med russerne var raske nyheter. Les Arendt, og du vil forstå at Trump var ineffektiv. En «god» autoritær leder er avhengig av statlig vold av et betydningsfullt omfang, ofte administrert på byråkratisk vis. Trumps inkompetanse innebærer at han trenger erstatninger for dette, men det virker ikke som om han klarer å finne erstatninger fordi han er så full av feil.

God og langvarig undersøkende journalistikk er det jeg kaller «sakte nyheter.» Det som irriterte meg med liberale nyheter var ikke at de var «falske nyheter», slik Trump stadig vekk gjentar. Det som bekymret meg var at liberalt orienterte journalister ikke syntes å ha fått med seg at alle former for nyheter, og ikke bare kronikker og kommentarer, har en politisk ramme. Selv valget om hva man dekker og ikke dekker legger føringer for hva forbrukerne finner viktig. Så i oppkjøringen til presidentvalget i 2020 ser jeg at New York Times begår noen av de samme feilene som i 2016. Blant eksemplene kan nevnes

1. Å på feilaktig grunnlag å sammenligne kandidater ved å sammenligne forhold som ikke lar seg sammenligne i tilnavnet til en «rettferdig og balansert» dekning. Fra presidentvalget i 2016 husker jeg at NPR skrev side opp og side ned om problemene knyttet til Trump Foundation (nå oppløst som følge av en rettslig forføyning) og Clinton Foundation (som har reddet talløse liv). I lytternes hoder fremstod de begge som like korrupte.

2. Å rapportere folks synspunkter på kandidater som om det representerte en sannhet, uten å stille spørsmålet om hvordan en kildes ensidighet skaper disse såkalte «sannhetene.» Fordi kjønn og hudfarge påvirker meninger, burde ansvarlige nyhetsorganisasjoner forsøke å holde seg unna meningsmålinger og utvise forsiktighet når man rapporterer om en kildes meninger som om de var fakta.

Til slutt, 3. det faktum at nyhetsorganisasjoner nekter å vedgå i hvilken grad annonsekroner påvirker både innhold og innramming.

Jeg innser at journalister og journalistikk er i fare verden over, og at trusselen kan være fysisk eller økonomisk. Det er derfor jeg fortsetter å abonnere på New Yorker og New York Times. Jeg verdsetter virkelig sakte nyheter, og anser en utdannet befolkning nødvendig for at demokratiet skal fungere.

Da jeg forpliktet meg til denne mediedietten for snart to og et halvt år siden, tenkte jeg at jeg ville vende tilbake til mine gamle medievaner etter at Trump hadde forlatt Det Hvite Hus. Men her og nå har jeg kommet til å like min mediediett. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg uttaler navnene på de utenlandske statslederne jeg leser om i avisen. Det som har endret seg er at jeg nå står tilbake med mer tid til å lese gamle og nye tekster som kan lære meg mer om hva som foregår enn den daglige nyhetssyklusen. Og jeg har begynt å ta mine informanter mer på alvor. For det viser seg at de er bedre utstyrt for å analysere Trumpland enn de såkalte ekspertene.

Kronikken er oversatt og tilrettelagt av Sindre Bangstad, forsker I, KIFO, Oslo.