Milliardene og milliardærene

De rikeste blir stadig rikere. Og de slipper stadig billigere unna.

Tåregassen lå igjen tett over franske avenyer denne helgen. Emmanuel Macrons forsøk på å dempe protestene med landsomfattende debatter om tilstanden i republikken, ble møtt av nye demonstrasjoner. For tiende helg på rad. De gule vestene er på ingen måte pakket ned. Det er heller ikke kravet om å gjeninnføre formuesskatten, eller «impôt de solidarité sur la fortune» – solidaritetsskatt på formue – som det treffende nok heter i Frankrike. Det var drivstoffavgiftene som tente protestene, men bakteppet var langt større, med kuttene i formuesskatten som symbol på en urettferdig skattepolitikk.

Magnus Forsberg: Kan de ikke bare spise aksjer?

Da Macron kuttet denne skatten fulgte han en velkjent oppskrift, som vi også kjenner fra Norge. I land etter land barberes omfordelende skatter, på formuer og arv. Skattesystemer skrus til fordel for de rikeste, de slipper billigere unna. Globalt skal bare fire prosent av skatteinntektene ha kommet fra ulike skatter på formuer, som arv og eiendom, i 2015. Tallet er hentet fra en rapport fra Oxfam, som ble lansert i går, samtidig som verdens økonomiske og politiske elite samles til Verdens økonomiske forum i sveitsiske Davos. Organisasjonen beskriver hvordan skatter på formue er kuttet eller fjernet i rike land, mens de knapt er implementert i fattige land.

Den årlige rapporten fra Oxfam er en slags statusrapport om fordeling og konsentrasjon av rikdom og makt. Ifølge rapporten eier verdens 26 rikeste nå like mye som den fattigste halvparten, eller 3,8 milliarder mennesker. Det betyr ikke at de kontrollerer halvparten av verdens formue, det er en illustrasjon på et gap mellom de med mest og de med minst. Beregningene er omdiskutert, og rapporten er selvsagt ikke den ene store sannheten om verdens rikdom og fattigdom. Men den årlige øvelsen er interessant som en illustrasjon og beskrivelse av hvordan ting har utviklet seg over tid. Rapporten viser uansett hvordan et sjikt av ultrarike i den globale overklassen har hatt en eventyrlig vekst i sin rikdom.

Den samlede formuen til verdens milliardærer har ifølge anslagene i rapporten vokst med 12 prosent det siste året, eller 2,5 milliarder dollar om dagen. Noen er selvsagt rikere enn andre. Ta Jeff Bezos for eksempel, verdens rikeste mann og eier av Amazon. Hans formue er på Forbes liste for 2018 oppgitt til 112 milliarder dollar. Sammenlignet med de aller fattigste er gapet ubeskrivelig.

Forskjellene er på ingen måte like brutale i Norge som globalt, men også her hjemme har klasseforskjellene økt, de aller rikeste eier stadig mer. De ti prosent rikeste i Norge eier nå, ifølge Statistisk Sentralbyrå, mer enn 2,5 millioner nordmenn samlet.

Årets rapport, og årets samling i Davos, kommer symbolsk nok ti år etter at finanskrisen slo inn med voldsom kraft og verden ble preget av den dypeste depresjonen siden tredvetallet. Vaklende banker ble reddet med milliarder av statlige dollar. Det ble snakket om å «temme finansrovdyrene». Om å «styre kapitalen». Men de som trodde finanskrisen skulle bli et gravskrift over en diskreditert økonomisk nyliberalisme og gi hardere skattlegging av de rikeste, skulle bli skuffet.

Rikinger: Når pappas penger teller mest

Verden har sett en dobling i antall milliardærer siden finanskrisen for ti år siden, ifølge Oxfams beregninger. I tillegg til at de nyter godt av kutt i omfordelende skatter, skjuler de rikeste svimlende beløper fra skattemyndighetene, i skatteparadiser. Slik frarøver de statene enorme summer. Noen må selvsagt betale regningen når disse skattene kuttes og enorme summer gjemmes bort. Disse noen er de samme som måtte ta regningen da boblene brast og statlige dollar ble satt inn for å holde vaklende banker på beina. Mens skattene kuttes og den økonomiske eliten slipper stadig billigere unna, kuttes det i tilkjempede rettigheter. Det klippes hull i sosiale sikkerhetsnett. Lave lønninger og utrygge jobber er blitt normalen i store deler av Europa. Viktige velferdstjenester overlates til private, eller lider under underfinansiering. Og som Oxfam påpeker: I mange land er gode og trygge velferdstjenester en luksus bare de rike har råd til.

Det handler om politikk. Som Oxfam- direktør Winnie Byanyima sier det i et intervju med franske Libération er økt ulikhet og avstanden mellom milliardærene og milliardene av fattige, resultater av politiske valg. Hun retter fingeren nettopp på skattepolitikken, viser hvordan de rikeste har fått skattekutt, mens offentlig velferd har knekt sammen under manglende finansiering.

Argumentene for å kutte i skattene til de med mest har vært variasjoner over samme «trickle down»-omkved om at det skal gi vekst og velstand for alle, at rikdommen skal flyte nedover og gjøre de fattigste til morgendagens vinnere. Det er en seiglivet myte. Kuttene er tvert imot en gavepakke til de rikeste, en oppskrift for økte klasseforskjeller. Skattene på forumer må skjerpes, sier både Winnie Byanyima og de gule vestene. Det har de selvsagt helt rett i.